Fornuft til fjells

Dag O. Hessen er Norges fremste formidler av kunnskap om naturen og fornuftig miljø­engasjement.

I årets bok inviterer han oss med opp på fjellet, på en serie med turer. Ofte med utgangspunkt i den enkle familiehytta ovenfor Ringebu i Gudbrandsdalen.

Denne boka er en erkjennelse, et paradoks i livet til den anerkjente biologi­professoren, som blir kimen til et aldri så lite litterært selvoppgjør.

For hva gikk den lange karrieren som forsker og formidler om biologi, natur og miljø på bekostning av? Nettopp det som var utgangspunktet for studiene og karrieren: gleden ved å være i naturen.

Slik er «Jervesporet» et forsøk på å finne tilbake til utgangspunktet, hvor det hele startet.

Det innebærer å gå de gamle turene på nytt igjen, og gjenoppleve ungdommens turer med den aldrende mannens blikk og fysikk.

Men også å lese på nytt de gamle bøkene som fyrte opp frilufts­interessen en gang i tiden.

Jakten på det storartede rovdyr

«Jervesporet» er dessuten løst strukturert rundt jakten på jerven, basert på en hendelse fra Hessens ungdom, da han og faren avbrøt et forsøk på å følge et jervespor.

Jakten må her forstås i overført betydning. Selv om Hessen fortsatt har god kontakt med den tradisjonelle jeger- og fiskerkulturen, har han sluttet å gå tur med gevær.

Jakten på jerven er dels en jakt etter å se den, og ikke minst å forstå den.

På mange måter er jerven det glemte rovdyret i Norge, utkonkurrert av de mer medievennlige ulv og bjørn. Så gjør da også jerven sitt for å gå under radaren, folkesky og mystisk som den er.

For jerven er ikke som en ensom ulv, utilpass og ulykkelig der den vandrer omkring.

Trolig nyter den ensomheten, den barske naturen og det fysiske strevet omtrent slik en typisk forfatter av villmarks­bøker gjør det.

Fra Nansen til Næss

Med «Jervesporet» skriver Hessen seg inn i en litterær tradisjon om ensomme menn som gir seg i kast med naturen og kommer tilbake til sivilisasjonen for å fortelle om det.

I Norge teller disse forfatterne notabiliteter som Næss og Kagge, Zapffe og Nansen. Ingstad og Fønhus.

Med i denne frilufts­kanon hører også selve frilufts-bibelen, «Walden» av Henry David Thoreau, selv om denne foregår i en skog som sammenlignet med den norske fjellheimen virker både tettbefolket og vennlig.

Hør Einar Duenger Bøhn og Torbjørn Ekelund om Henry Thoreaus bok i «Verdibørsen»:

Hessen går i dialog med disse klassikerne ved at han leser dem i soveposen om kvelden, eller funderer over dem mens han går i fjellet. En fin måte å holde denne tradisjonen levende på – og som gir meg lyst til å lese Nansen, Næss og Ingstad på nytt.

Nå er det selvsagt ikke så vanskelig å gjøre seg vittig på bekostning av disse staute menn som søker seg bort fra det travle mylder i den suspekte storbyen, ut til det edle, ekte livet ute i den frie natur, til friluftslivet som Nansen kaller en moralsk plikt.

For så umiddelbart å forte seg tilbake til byen for å fortelle til alle hvor flott og ekte det er i ensomheten oppe på fjellet eller ute i skogen.

Hessen innser og reflekterer over denne dobbeltheten. Han innrømmer at ensomheten oppe i fjell­heimen nok er storslagen, men den blir enda bedre av å skrive bok om den etterpå.

Og sånn er det. Skal man formidle noe til menneskene om naturens sammenheng og skjønnhet, må man ha kontakt både med naturen og med menneskene, og det har Dag O. Hessen.

For meg virker det som han har funnet en nær optimal balanse, et oversyn i livet, og i kunnskapen og gleden over naturen som fortjener å kalles visdom.

På vei mot naturen

Så får vi som leser heller bære over med tilløp til natur-nerderier, som for eksempel som når biolog Hessen kommer inn på sitt favorittfelt: fugle- og ikke minst egg­titting.

Steinskvetten, for eksempel. Er det en ekte fugl eller en mytisk en, omtrent som en føniks? Ifølge Hessen eksisterer den, og da velger jeg å tro på det.

Naturligvis blir det også en del transportetapper, men det skulle da også bare mangle, i en bok som er strukturert som en vandretur i fjellet.

Vi skjønner etter hvert at jakten på jerven ikke har høyeste prioritet, og at det er et mål som kanskje aldri vil bli oppnådd.

Dette punkterer noe av det narrative drivet i boka. Samtidig er det en understrekelse av at det på fjellet, akkurat som i livet, og i boka, ofte er veien som er selve målet.

Og at menneskelige planer og ambisjoner oftere bør vike for hva som er best for naturen.

Hør Dag O. Hessen fortelle om «Jervesporet»: