Anmeldelse

Det skjøre og eksplosive livet

«Liv» er en fascinerende utredning av livets villnis fra den doble Bragepris-vinneren Dag O. Hessen.

Bokomslag og forfatterbilde for Liv av Dag O. Hessen.
Foto: Cappelen Damm/Anne Valeur
Bok

«Liv: Historien om universets mest spektakulære oppfinnelse»

Dag O. Hessen

Sakprosa

2021

Cappelen Damm

Hvordan oppstod livet på planeten, slik som vi kjenner det? Det er dette relativt store spørsmålet Dag O. Hessen prøver å gi svar på i denne boken. Rettere sagt, han kan fortelle oss hva vitenskapen vet, og hva den kan gjette seg til, om livets spede begynnelse, så langt, noe som ikke er så rent lite.

For å gi svar på dette, må han også forklare og beskrive de aller minste levende organismene, cellene. For i motsetning til gamle tiders teologiske forklaringer på hvordan livet oppstod, regner vi nå med at det aller første livet må ha vært en encellet organisme, og knapt nok det.

Som Hessen forklarer, med en for de fleste av leserne høyst nødvendig oppfriskning av biologi-timene på skolen:En celle er også en uhyre komplisert liten mekanisme, som trenger mange bestanddeler for å kunne funke.

Det ustoppelige livet

Riktignok hadde det vært mer imponerende, ja, rett ut mirakuløst, om det første menneske brått en dag hadde stått der på planeten, fiks ferdig. Men overgangen fra død kjemi til levende liv er sannelig ganske så sensasjonell i seg selv.

Hessen kan slå fast at alt liv på planeten har en felles opprinnelse. Og at når livet først har kommet over den vanskelige kneika det er å gå fra å ikke eksistere, til å gjøre det, har det vært ustoppelig. Det har utviklet seg, det har formert seg, det har spredt seg og lagt kloden under seg, og transformert den på en måte som har skapt forutsetninger for nytt liv.

Biologi og politikk

Evolusjonsteorien og oppdagelsen av arvemateriale, DNA, er naturligvis to av vitenskapens store gjennombrudd. Og det hadde vært rart om ikke disse skulle bli tatt til inntekt for politiske strømninger.

Liberalister har gjerne fremhevet egeninteressen, egoismen som drivkraft i naturen, og ment at samfunnet bør legge til rette for å kanalisere denne kraften. Mens man på venstresiden gjerne fremhever samarbeidet og den gjensidige nytten som det grunnleggende – i naturen som i samfunnet.

I virkeligheten er det, ifølge Hessen, begge deler. Her finner vi både samarbeid og konkurranse, og alle tenkelige, samt en del utenkelige, mellomformer.

Organismer lever av hverandre, med hverandre, på hverandre, ja, til og med i hverandre. Et av de mer svimlende eksemplene er mitokondriene, den små kraftfabrikkene i cellen.

Mitokondriene har sin egen cellevegg. De har til og med sitt eget arvemateriale. Sannsynligvis har forløperen for mitokondriene altså vært en frittlevende bakterie, som på et tidspunkt i utviklingen har blitt slukt av den større cellen, og i stedet for å bli fortært, har blitt satt i arbeid.

Samarbeid, eller fiendtlig overtakelse og grov utnyttelse? Døm selv.

En ustoppelig kraft

Under lesningen får jeg et mektig inntrykk av livet som en viltvoksende, uendelig tilpasningsdyktig og nærmest ustoppelig kraft, som makter å finne en måte å overleve og vokse på, under de mest fiendtlige, umulige forhold. Alle steder på planeten, i mørke, under stort trykk, i svoveldammer eller saltholdig vann, i isnende kulde eller stekende sol, finnes det organismer som klamrer seg fast, og vokser og trives.

Selv de store masseutryddelsene i klodens historie har ikke maktet å ta knekken på det. Det var alltid noen dyrearter, planter og organismer som overlevde, og som satte i gang med å fylle de nye nisjene som var skapt, enten det var på grunn av endret temperatur eller sammensetning av atmosfæren.

Man kan bli smått nostalgisk av opplysningen om at 99 prosent av alle dyrearter som har levd på kloden, nå har dødd ut. Men det er nok riktigere å se på dette som et uttrykk for nettopp den ustoppelige livskraften i den levende naturen. Det som ikke lenger funker, blir skrotet, og nye livsformer oppstår som er bedre tilpasset omgivelsene enn de gamle.

Tilsynelatende står dette i konflikt med den moderne miljø- og klimabekymringen, der livet er sett på som noe skjørt og sensitivt som trenger sin perfekte økologiske balanse for å bestå, et perspektiv som Hessen er en fremtredende talsmann for.

Her gjelder det, ifølge biologen, å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Den skjøre økologiske balansen dreier seg om den verden som vi kjenner, etter siste istid. Den er ytterst sårbar for endinger i temperatur og klima.

For alle med den minste interesse for naturen rundt oss

Klimaendringer er altså et problem først og fremst for oss mennesker, og andre dyr det er naturlig å sammenligne oss med. Resten av livet vil nok uansett dure ufortrødent videre, og om vi skulle slutte oss til de 99 prosentene, er det tvilsomt om insekter og mikroorganismer vil oppfatte det som et stort savn.

«Liv» er en bok tettpakket av informasjon som er popularisert og forklart så godt det er mulig, med dette tross alt ganske krevende emnet.

Boken kan anbefales på det varmeste for alle som har den aller minste interesse for den levende naturen omkring oss, noe som burde gi den en ganske stor målgruppe.

Den er ikke kjemisk fri for beskrivelser av grunnstoffer og formler, noe som kan oppfattes som et hinder for lesere med aversjon mot hard naturvitenskap. I så fall er dette en god anledning til å komme over den aversjonen, dette dreier seg tross alt om noen av de mest grunnleggende prosessene vi kjenner.

Revidert tre

Om det er ett bilde som oppsummerer denne boken for meg, så er det den reviderte utgaven av livets tre.

Slik er vi blitt vant til å tenke på evolusjonen, som et tre med stamme, som starter med encellede organismer, med pene og ryddige forgreninger til svamper, fisker, planter, og med mennesket tronende øverst oppe.

Hessen er selv noe motvillig til å gå bort fra denne ryddige, pedagogiske metaforen. Men han innrømmer at livet nok minner mer om et villnis, eller et digert buskas, der de forskjellige grenene filtrer seg inn i hverandre som en uoversiktlig, vital floke.

Livets buskas? Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre bilde på det viltre, ustoppelige livet enn nettopp det.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: