Bokbrev #7: Syltynne bøker er for dyre

Hopp til innhold

Hei!

I dette bokbrevet tar jeg på meg forbrukerombudshatten i hovedsaken, når jeg ser nærmere på noen bokpriser. Jeg advarer ungdom mot «Stormfulle høyder», appellerer til småbarnsfedre og anbefaler en bok om en far som var drevet av engler og demoner.

Scroll til det som frister mest, eller ta det hele fra start.

Årets nyord ifølge Språkrådet var krympflasjon. Det betegner at varene inni innpakningen blir mindre, uten at prisen synker. Altså like stor pose, færre potetgullflak, samme pris.

Dårlig deal for deg, god deal for de som selger varen.

Tre uker ute i det nye året, lurer jeg på om ikke krympflasjonen også har nådd bokbransjen.

Først ute var Jon Fosses nye roman, «Kvitleik». En liten firkanta bok på 71 sider.

Like etter kom Vidar Sundstøl med romanen «Nattsang», også i småformat, på 104 sider.

Sist ute er Geir Numedals roman «Maratonshots», som er normal høyde riktignok, på 88 sider.

Som yrkesleser er jeg VELDIG glad i tynne bøker, åpenbart fordi jeg rekker over flere korte bøker.

Men jeg sjekket prisene på de nevnte tre bøkene: 349,- for Fosse sin, og 399,- for hver av de to andre. Som gammel bokhandler, steiler jeg over denne prissettingen.

Hvor mye ord for penga er det snakk om her?

Jeg tar med bøkene hjem og setter på stoppeklokka. Det tar meg 40 minutter å lese Fosse-boka, og 47 minutter å lese Sundstøl-boka.

Det holder ikke i mine øyne. Ikke til de prisene.

Jeg vet ikke akkurat hvor lang tid det tar meg å lese en roman på vanlig lengde, men det er flere timer.

Men hallo, vil du kanskje innvende: Prisen på litteratur må regnes ut fra kvalitet, ikke kvantitet!

Det kunne man jo si, men det er åpenbart ikke sant. For da måtte romaner prissettes etter om de fikk seks eller to på terningen hos VG.

I platebransjen har vi singler, EP-er og LP-er. I filmverden finnes kortfilm, novellefilm og langfilm. De koster ikke det samme.

Når du kjøper og gir en bok i gave, vil du ikke at det skal være en leseopplevelse som varer en stund?

Dessuten er det ikke så enkelt som å se på sidetall og pris. Det finnes nemlig alle slags triks for å få en bok til å virke lengre enn den er.

mindre format på boka
brede marger
større bokstavstørrelse
luftig linjeavstand

På denne måten kan forlag få en bok i bokhandelen til å SE UT som en fullblods roman, mens det du får er egentlig en lang novelle. Til 400 kroner.

Så det eneste målet, er å telle antall ord. Og for å gjøre dette virkelig konkret, har vi regnet ut hvor mange ord du får per krone.

For de tre nevnte bøkene, er prisen cirka 40 ord per krone.

Jon Fosse er en perfekt case. Hans forrige utgivelse var nemlig en murstein i tre bind, «Septologien», på til sammen 1 251 tettskrevne sider.

Der fikk vi lesere MASSE litteratur for pengene våre: 223 ord per krone!

Tar vi et mer representativt eksempel, gir Jonny Halbergs nye roman deg 142 ord per krone.

Nå er det ikke et helt nytt fenomen. I fjor kom faktisk det aller verste eksempelet så langt.

Annie Ernaux, som vant nobelprisen bare noen uker senere, var aktuell med «Den unge mannen», som utgjorde knappe 30 sider. Til og med NRKs anmelder reagerte på at det var for lite, uavhengig av pris. (Sjokkerende 18 ord per krone, BTW!)

Bøker generelt har økt i pris det siste året. Det skyldes blant annet en internasjonal papirkrise, som ikke er over ennå. Men hvis det er papirprisen som avgjør bokprisen, burde ikke bøker på 70 og 100 sider være billigere enn bøker på to og tre ganger så mye papir?

Da jeg jobbet i bokhandel på 90-tallet, var det enkelte forlagsfolk som stakk innom og spurte oss: Hva synes dere denne boka burde koste?

Det var instinktivt å svare på, for man får en magefølelse for hva kundene synes bøkene er verdt. Nå som folk har dårligere råd enn før, er det merkelig å presse opp prisene.

Husk at bøker er unntatt moms i Norge, og at fastprisavtalen på bøker gjør at en ny bok må koste det forlaget har bestemt hele det første året boka er ute, i alle butikker. (Unntak gis for nettbutikker, som kan slå av 12,5 prosent på nye bøker.)

Hva mener du? Si din mening i kommentarfeltet nederst.

Dette sier forleggerforeningen

Heidi Austlid er administrerende direktør i Forleggerforeningen. Hun sier at de ikke har diskutert priser på korte romaner spesifikt, og at det er opp til hvert enkelt forlag å sette fastprisen på sine bøker.

Men hun påpeker at den generelle prisøkningen i samfunnet også gjelder bøker:

– Folk kan synes at 400 kroner er mye for en bok, men våre tall fra i fjor viser at andre kulturtjenester har økt med 35 prosent, mens bokpriser bare har økt med 10 prosent. Produksjonskostnadene har økt også for bokbransjen, og disse utgiftene må tas inn noe sted.

Ukas ord

Det har vært en viss fortvilelse i bokbransjen i mange år at kategorien sakprosa dekker så mange ulike typer bøker. På bestselgerlistene for sakprosa finner man Klompelompe-strikkebøker og tykke statsmannsbiografier om hverandre.

Dette betyr kanskje ikke så mye for den jevne leser, annet enn at bokhandlernes ti på topp-vegger også fremstår litt kaotiske. Andre ord for disse bøkene er generell litteratur eller fakta, som heller ikke sier så mye. Er strikkeoppskrifter fakta?

Sist uke oppdaget jeg et nytt ord som jeg synes rydder vei i vellinga.

Jeg har aldri hørt om dette ordet før, men man forstår umiddelbart hva det betyr. Hagebøker, kokebøker, strikkebøker, treningsbøker osv.

Det er bransjesiden Bok365 som deler salgslistene sine i gjørebøker og sakprosa.

Jeg liker dette norske ordet, og håper det sprer seg. Slik vil tallene for salg bli mer presise, og det blir lettere å kommunisere om hva slags bøker vi mener.

Stormfullt hevndrama

Denne helgen har Riksteatret premiere på «Stormfulle høyder» av Emily Brontë. Sammen med Ravdeep Singh Bajwa, som spiller selveste Heathcliff, var jeg kalt inn til Hege Holm i P1+ for å snakke om denne merkelige britiske klassikeren fra 1847.

Jeg gleder meg til å se forestillingen, som naturlig nok må bli ganske annerledes (og kortere!) enn romanen. Men jeg ser at Riksteatret noen steder markedsfører «Stormfulle høyder» som en av verdens mest kjente kjærlighetsfortellinger.

Dét vil jeg ikke kalle boka. Riktignok byr den på kjærlighet av ulike slag, men mest av alt handler den om hevn.

Handlingen er veldig kompleks, men kuttet ned til beinet skjer følgende: Faren på herregården Wuthering Heights kommer hjem fra en tur til Liverpool med en mørkhåret gutt som ingen vet hvor kommer fra. Er lille Heathcliff en prins røvet fra sitt hjemland? En slave? En sønn født utenfor ekteskap?

I hvert fall oppdager Heathcliff og godseierens datter Catherine at de to er sjelefrender, knyttet sammen på det dypest menneskelige vis. Sammen flyr de to barna rundt på de forblåste heiene i Yorkshire.

Men når Catherine kommer i gifteklar alder, velger hun ikke Heathcliff, men gutten fra nabogodset, den rikere og mer dannede Edgar Linton.

Dette sviket tilgir Heathcliff aldri. Han hevner seg, på rasende og utspekulerte vis, en hevn som han fortsetter å utføre lenge etter Catherines død, og som rammer helt uskyldige mennesker.

Har Kate Bush noe av skylda?

Den nydelige sangen som Kate Bush laget i 1978 kan ha bidratt til at mange tenker på «Wuthering Heights» som kjærlighetsroman. Superhiten skrev hun da hun var 18 år gammel, med den døde Cathys stemme, som lokker på sin Heathcliff.

Filmatiseringer og sceneoppsetninger kutter oftest vekk storparten av det som foregår etter Cathys død.

Med våre dagers språk ville vi kanskje sagt at Heathcliff er et eksempel på toxic masculinity, men i så fall er Catherine et like godt eksempel på toxic femininity. Et giftig forhold, rett og slett.

Jeg hører lydboka på nytt nå, 30 år etter jeg først leste romanen, og jeg lar meg sjokkere av hvor brutalt disse menneskene opptrer. Antagelig har min sans for lidenskap som gir seg uttrykk i form av ondskap dabbet litt av med alder&erfaring.

«Stormfulle høyder» er mesterlig komponert og en intens leseopplevelse. Men gir du den til en ung leser, så pass på å få med at dette er det motsatte av et sunt kjærlighetsforhold!

Har du et annet syn på den engelske klassikeren? Send meg gjerne e-post!

Ellers er det tydelig at romantiske bøker er populære blant de unge for tida:

Å forsone seg med en pappa som er morder

Da Lene Berg var 9 år, kunne familien hennes lese på forsiden av avisene at faren hennes hadde drept stemoren hennes.

Arnljot Berg var en anerkjent filmregissør og forfatter, men ble funnet sterkt beruset i bilen sin med sin døde franske kone i fanget. Det var han som hadde slått henne i hjel, men han husket det angivelig ikke.

Det er klart at dette ble et traume for barna og deres mor. Og enda vanskeligere fordi Arnljot også var en fantastisk far – til tider.

I fjor var Lene Berg festspillkunstner i Bergen og laget en utstilling om faren sin i Bergen Kunsthall. Der var jeg dessverre ikke.

Nå kommer hun ut med boka «Fra far», og den har grepet meg.

Berg veksler mellom å skildre barndomsminner av faren, sitere kort og brev han skrev fra fengselet, gi utdrag fra franske politirapporter, m.m. Til sammen blir det en collage av et veldig komplisert menneske, drevet av indre demoner og engler.

Vi vet alle hvor vanskelig det kan være å forstå foreldrene våre på deres egen premisser. Men Arnljot Berg er virkelig en utfordring.

At han ble drapsmann, blir nesten bare en brikke i det store puslespillet, som ikke går opp. Hvordan kan Lene Berg forstå og forklare denne pappaen, som hun savner, men hvis gjerninger er frastøtende?

Hun svarer på noe av dette i intervjuet i Studio 2, som jeg anbefaler som en inngang til boka. Der får du også høre klipp med Arnljot Berg som intervjues av Pål Bang-Hansen.

Pappa'n må lese!

Sist uke ropte jeg alarm i Bokbrevet om at vi mister evnen til å konsentrere oss, og at vi må lese for å trene opp hjernen igjen.

Denne uka har Ingeborg Volan skrevet i VG om synkende lesetall. Volan var tidligere sjef for sosiale medier i NRK, så hun er ingen teknologifiende. Men nå er hun administrerende direktør i Bokklubben og opptatt av lesing.

Volan konstaterer at lesing går ned blant voksne, men kaller ikke det en krise. Det som er på krisenivå derimot, er lesing blant unge, og særlig blant gutter.

Ipsos’ leseundersøkelse for barn og unge viser at 32 prosent av gutter mellom 16 og 19 år ikke leste en eneste bok i 2021.

Mange unge MÅ lese bøker på skolen, men for at de skal lese senere i livet, må de oppdage leselyst. Bokklubbene har følgelig utført en undersøkelse om leseglede. Tallene der er nedslående.

I gruppen 18–29 år utgjør andelen som «liker å lese» under halvparten av de spurte.

Men hva hjelper? En australsk undersøkelse viser at for guttene er det viktig å se pappa lese, skriver Ingeborg Volan. Ikke bare at fedre leser for barna på sengekanten, men at de viser at de selv liker å lese.

Så fedre over det ganske land: Legg fra deg mobilen og les mens sønnen din ser deg!

Det nytter med leseforsett!

Min kollega Ragnhild Laukholm Sandvik var den som skrev saken om Johann Haris bok «Stjålet fokus». Etter å ha lest boka, gjorde hun grep i livet sitt, blant annet for å få lest flere bøker. Nå legger hun fra seg mobilen i et annet rom om kvelden.

Jeg tok en sjekk med Ragnhild om hun faktisk har klart å lese mer. Jeg fikk svar i form av et bilde av nattbordet hennes:

Så det går an å få gjort om skammens bokhaug av uleste bøker til en deilig haug med ferdigleste bøker!

Ragnhild har satt seg et konkret og høyt mål: Hun skal lese 35 bøker i løpet av 2023. (Utenom barnebøker for barna.) Nå ligger hun godt an, vil jeg si.

Husk at du alltid kan sende meg e-post om ting du lurer på, vil tipse meg om eller dele. Og så er jeg spent på hva dere synes om prisen på bøker, som jeg startet brevet med.

Er det bare meg som har hengt meg opp i dette? Er det greit at bittemså romaner koster 400 kroner?

Rettelse: I den første utgaven av artikkelen sto det at nettbokhandler kan gi 30 % avslag på nye bøker. Det riktige tallet er 12,5 %, og er nå rettet.