Hopp til innhold
Tittel Bokbrevet. Illustrasjon av en dame som ligner på Siss Vik. Til høyre er det en stabel med tre bøker der det ligger en katt på.

Er hagestell bare for hvite?

Det er på tide at mangfoldet i naturen speiles i hagebøkene.

En kvinne med rødt, flagrende hår smiler bredt mens hun holder i en rød valmue inniblant grønne busker. Bak skimtes høye bygninger.

Som amatørgartner elsker jeg mangfold av arter og farger i hagen.

Foto: Alexander Fredriksen / NRK

Kjære leser,

Hvis du lukker øynene og ser for deg en person som steller hagen sin, hvem ser du for deg da?

Jeg tenker først på flittige bestemødre med rumpa i været, som luker i de bugnende rosebedene sine. Og så tenker jeg på hageprogrammer på TV, hvor norske og britiske hageentusiaster lærer oss hvordan vi skal få hagen til å blomstre.

Et møte med en amerikansk forfatter har fått meg til å innse at mine indre bilder av hagestell er befolket av hvite mennesker. Skal jeg dømme på utvalget av hagebøker i Norge, vil jeg tro at jeg ikke er alene om dette. Bli med på min åpenbaring i ukas bokbrev.

Du får også tre tips om bok-Instagram, og blir invitert til å sende inn dine dilemmas til litterær førstehjelp.

Bilde av Siss Vik og hennes signatur.

I oktober i fjor inviterte Universitetet i Oslo til et arrangement som var ganske smalt, men en boktittel i programmet fanget interessen min.

Key speaker på eventet var Camille T. Dungy, som også er naturlyriker og akademiker. Boka hennes «Soil: The Story of a Black Mother's Garden» ga meg et nytt mentalt bilde: En svart kvinne som pusler i hagen sin.

Jeg troppet opp på arrangementet i høstmørket og gikk derfra opplyst av nye tanker. Jeg kjøpte Dungys bok, men la den til side, i påvente av våren. Nå har jeg tatt den fram og leser den sakte mens jeg nyter duften av syriner.

Selfie av Siss Vik i lyd blomstrete topp og forfatter Camille Dungy med briller og et stort smil, mot en skrå trevegg
Foto: Siss Vik / NRK

«Soil» er historien om da Camille Dungy som 40-åring flyttet tilbake til fødestaten Colorado med mann og barn. Etter flere år i leilighet i storbyen San Francisco, ønsket hun seg hus med hage.

Det fant hun i Fort Collins, et hvitt nabolag der de ble den eneste brune familien. Hagene rundt husene var like homogene som menneskene. Faktisk tilsa reguleringsplan fra borettslaget at alle måtte ha velstelt hage med grønn plen. Hyppig bruk av ugress- og insektgift var brukt for å holde enhver inntrenger ute.

Camille Dungy gikk motstrøms. Hennes drøm var å forvandle den kjedelige gressplenen til et viltvoksende paradis for insekter, mark og fugler.

Omslaget til boka «Soil», med tittelen i hvitt over et fargerikt maleri av brune armer som omfavner blomster av ulike slag, i gult, blått, rødt og grønne blader
Foto: Simon and Schuster

Boka «Soil» handler om dette arbeidet, og er samtidig en memoar. Bak det vakre omslaget skjuler deg seg en historie som er poetisk og tankevekkende, og uventet morsom.

Dungy er nemlig ingen hageekspert. Når spaden knekker ved første stikk i jorda, oppdager hun at det står «for play» på den. Hun har prøvd å grave opp hagen sin med en liten barnespade. Ektemannen Ray er lite til hjelp, oppvokst i en jungel av stål og stein, New York City.

I sånne passasjer ler jeg høyt og koser meg.

«Soil» er en bok om en hage, men ingen hagebok i vanlig forstand.

Ordet soil har flere betydninger: jord, land, jordsmonn, muld eller å skite seg til, og alle disse betydningene er i spill i boka.

For Camille Dungy er hagen en metafor på samfunnet. Det kreves innsikt, tålmodighet og stell for å få en mangfoldig flora og fauna til å trives sammen. Hun ser seg selv, ekteskapet, datteren, nabolaget og verden ellers reflektert i arbeidet med å få hagen til å fungere.

I tidsrommet «Soil» foregår, kommer både en pandemi og et presidentvalg som ryster USA og verden. Likevel er boka en historie om håp. Ikke en solskinnshistorie om quick fix og life hacks, men om hva man kan oppnå med hardt arbeid og dedikasjon.

En intenst rosalilla bustete rund blomst i nærbidle, mot en gate.

Camille sendte meg dette bildet fra hagen hennes slik den er nå. Jeg tror blomsten heter Afrikas blå lilje. Du kan følge henne og hagen på Instagram.

Foto: Camille T. Dungy

Hagen blir en vilter suksess. Med et større utvalg blomster og busker følger også nye insekter og fugler, harer og præriehunder. Selv om hagen er liten, viser boka at ett menneskes arbeid for mangfold blir til et gode for mange arter.

En prikk for å markere ny del av artikkelen.

Soil er også skrevet i dialog med store amerikanske naturskribenter, som R.W. Emerson og Emily Dickinson, og hviler på Camille Dungys tidligere befatning med det amerikanere kaller nature writing.

Etter å ha deltatt på flere arrangementer for amerikanske naturpoeter, oppdaget Camille Dungy at hun nesten alltid var den eneste svarte (kvinnen) i panelet. Naturlyrikk virket, snodig nok, som en disiplin for hvite menn.

Ber du meg ramse opp noen norske naturpoeter, er dette de tre første jeg tenker på:

Svart-hvitt bilde av en aldrende og alvorspreget Olav H. Hauge som holder rundt en gren på et epletre

Olav H. Hauge, hardangersk eplebonde og lyriker

Svart-hvitt bilde av forfatteren Hans Børli iført rutete flanellskjorte foran skrivemaskina hjemme i Eidskog

Hans Børli har skogen som hovedtema i diktene sine

Svart-hvitt vinterbilde av forfatteren Tarjei Vesaas hjemme på gården sin på Midtbø i Vinje, i anorakk og lue mellom hengende istapper

Tarjei Vesaas i et isslott på tomta si Midtbø i Vinje

Dungy visste at det fantes mange gode svarte amerikanske poeter som skrev om natur, men de var ikke inkludert i den amerikanske kanon for naturpoesi. De var heller kategorisert som politisk poesi eller svart poesi.

(Kanskje tenker jeg likedan om Nils-Aslak Valkepää som samisk dikter og ikke som norsk naturdikter?)

Som en handlingens kvinne skred Dungy til verks og ga ut en antologi med svart amerikansk naturlyrikk. På arrangementet i Oslo leste hun høyt et dikt av sin favoritt Lucille Clifton, The Earth is a Living Thing.

Der sammenligner Clifton jordkloden med et menneskehode med kinky hair, altså afrohår. Det bildet tror jeg ingen hvit dikter ville kommet på.

Omslaget på antologien Black Nature, fire århundre med afrikansk-amerikansk naturpoesi. Et bilde av en brun gutt som ligger i en eng med øynene lukket

Dungy har samlet 180 naturdikt skrevet av svarte amerikanere.

Foto: University of Georgia Press

Dungy forklarte at for svarte amerikanere kan forholdet til natur og dyrket jord være mer anstrengt enn for hvite. Mens hagearbeid gjerne er assosiert med fritid i en hvit kultur, kan det henvise til slaveri og overgrep for svarte amerikanere.

For meg har Camille Dungy åpnet en dør til en hemmelig hage, med vekster jeg ikke har oppdaget ennå.

Kollasje av fire norske hagebøker med hvit folk på omslaget

Et knippe nye norske hagebøker setter hvite nordmenn i hagen.

I kokebokverden har Aicha Bouhlou skapt bestselgere med sine oppskrifter på salater og nye smaker og krydder fra sitt hjemland Marokko. Nå håper jeg vi også kan få bøker som «Karpes krokuser», «Nazneens rosehage» og «Masuds spiselige vekster».

Og hvis det allerede fins slike bøker, må du fortelle meg om det!

Har du lyst å se litt av hagen til Camille T. Dungy? Amerikanske NPR har intervjuet henne kort om boka hjemme hos henne.

En mann ligger i en hengekøye og leser bok.

Følger du disse på Instagram?

Det er mye fin inspirasjon å hente på Instagram for de som liker å lese. Det er veldig mye på engelsk, men her får du tre norske kontoer som gir meg glede i hverdagen.

Den norske Forfatterforening har fått ny leder, og han satser hardt på Instagram. Bjørn Vatne er romanforfatter og skriver smarte og morsomme bøker. (Den siste handler om kommune­sammenslåings­reformen og en uønsket forsendelse med dildoer.)

Nå tar Vatne med seg sitt vidd og smartness inn i Instagram-postene til DnF, og jeg både ler og lærer av de små videoene. Vi har fått dele en smakebit av en video da DnF var på besøk i Bergen:

Bjørn Vatne går rundt i Bergens gater i en video fra Den Norske Forfatterforeningen i en Instagram-video.

Bjørn Vatne går rundt i Bergens gater i en video fra Den Norske Forfatterforeningen i en Instagram-video.

Vil du høre Bjørn Vatne lese Arne Garborgs fine tekst, kan du se hele videoen her.

Samlaget har lenge hatt en flink person til å drive deres offisielle konto. Der får man info om forlagets bøker, fine dikt, og generell nynorsk-moro.

Her er f.eks. et nydelig vårdikt av Tor Jonsson de delte i februar:

Instagrampost av diktet Norsk kjærleikssong av Tor Jonsson. Første vers: Eg er grana, mørk og stur. Du er bjørka. Du er brur under fager himmel. Båe er vi norsk natur
Foto: Det norske Samlaget

Litteraturhuset i Oslo har en god bokhandel med stort utvalg, og bokhandler Stian Thorstensen driver deres Insta-konto. Den knyttes tett opp mot forfatterbesøk på Litteraturhuset, og lyser alltid av Stians kjærlighet for bøkene.

Instagrampost av en tavle med tegning av en figur som leser under et tre, med teksten: No livnar det i lundar, no lauvats det i li, folkens. Ta med deg en pocket i parken!
Foto: Norli Litteraturhuset / Instagram

Håper du finner inspirasjon her, og tips meg gjerne om andre gode norske bok-kontoer.

Litterær førstehjelp

Neste uke begynner Norsk litteraturfestival på Lillehammer, Nordens største litteraturfestival. I år skal vi lage et flunkende nytt show, når Bokbrevet går på scenen live.

Gjennom kommentarer og e-post jeg har fått fra dere, vet jeg at litteratur kan være til hjelp i mange situasjoner. Vi stiller derfor med Litterær førstehjelp!

Siss Vik i legefrakk, holder en bunke bøker i én hånd og en plastmodell av en hjerne i den andre
Foto: Kristin Granbo / NRK

Jeg har invitert Iokal lillehamring Ingar Sletten Kolloen og det vestlandske fyrverkeriet Selma Lønning Aarø til å skrive ut resepter på litterær medisin.

Noen ganger vil det kanskje holde med et kort dikt tre ganger daglig i en uke, for andre lidelser vil man kanskje måtte fordype seg i et litterært mursteinsverk over et år.

Trenger du litterær førstehjelp?

Skriv en e-post til meg siss.vik@nrk.no og fortell hvor gammel du er, hva problemet ditt er og hva du ønsker hjelp til.

Alle som sender inn får så klart et bokmerke i posten!

Kommentér

Jeg er nysgjerrig på hva du tenker om mangfold i norske hagebøker og i naturpoesien.

Litteraturnyheter

  • Impulsiv, vimsete og hissig

    – Norsk samtidslitteratur er for lite rar. Det er rørende at en debutant har fått boltre seg på denne måten, skriver litteraturkritiker Thula Kopreitan om Mari Nilsen sin bok «Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi».

    Portrett av Mari Nilsen og bokomslag av "Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi"
    Terningkast 6 Bok

    «Heldigvis har denne boken fått se dagens lys»

    ANMELDELSE: «Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi» av Mari Nilsen.

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK