Slik får du #sommerhjernen2023!

Hei og velkommen til et nytt år med Bokbrevet!

Denne uka roper jeg alarm på vegne av hjernene våre. Ukas reportasje er et besøk hos en lesesirkel med 11 menn som leser tynne bøker av kvinnelige forfattere, ukas ord handler om været, og jeg gjør litt narr av Sophie Elises nye bok.

I januar ser vi oss i speilet. Mange av oss konstaterer at julematen har lagt seg på hoftene i år også. Nå har vi fem måneder på oss til å trimme vekk ribbefettet og stramme opp magen til bikinisesongen.

Et hederlig nyttårsforsett, som sikkert er sunt nok for det fleste av oss.

Det vi ikke ser i speilbildet, er hvordan hjernen vår tar seg ut. Hvordan står det egentlig til med formen, der inne bak panne­brasken?

Sannsynligvis ikke tipp topp.

På en vanlig dag vil hjernen din forstyrres så mange ganger at den er i ferd med å miste evnen til å konsentrere seg.

Dette kan vi lese om i boka «Stolen Focus: Why you can’t pay attention», som kommer på norsk i februar.

Den britiske journalisten Johann Hari fokuserer på vår manglende evne til å fokusere. Det er ikke første gang vi hører om hvordan mobilen stjeler tiden vår og gjør oss virrete, men Haris bok har virkelig klart å fange oppmerksomheten.

«Stolen focus» var på «årets bøker»-lister for 2022 hos The Financial Times, Wall Street Journal og Amazon.

Det er vanskelig å lage studier som kan måle akkurat hvordan oppmerksomhets­evnen utvikler seg over flere tiår.

Hari byr likevel på noen skremmende undersøkelser, som at amerikanske college­studenter bare klarte å holde fokus på én ting i 19 sekunder og at IQ-en går ned når vi stadig blir avbrutt.

Hvem stjal vår evne til å fokusere?

Les saken

I en artikkel i Morgenbladet denne uka forteller medieprofessor Espen Ytreberg at studentene sliter med å lese pensumbøker. Evnen til konsentrere seg er svekket. En viktig årsak er at de knapt leser lengre tekster utenom pensum.

Dette er unge, ressurssterke mennesker som har søkt seg til høyere utdanning for å tenke lange og klare tanker. Hvordan skal det gå med Norge nå?

Så snart vårsola kommer, strutter unge mennesker rundt i bybildet i singlet. Nå skal de få vise fram svulmende biceps og stramme sixpacks som de møysommelig har dyrket frem i svette treningsrom gjennom vinteren.

Å sette seg mål om en flott kropp har en egen betegnelse og emneknagg: Sommerkroppen + gjeldende år, for eksempel Sommerkroppen23, gjerne forkortet til SK23.

Men hvordan går det med Sommerhjernen23?

Hvor interessant blir samtalen med en person som har lagt inn giret bare på flott kropp, og ikke på hjernen?

På Dagsrevyen hører vi leger fortelle at Covid kan ha ødelagt konsentrasjons­evnen for mange. Vi kjenner etter på manglende evne til å huske navn og bekymrer oss for ettervirkninger.

Samtidig hengir vi oss til mobilspill og chatting mens vi ser på TV.

Haris bok gjør meg bekymret for hjernefolkehelsen. I 2023 håper jeg Espen Rostrup Nakstad & Co vil fokusere litt på den.

Hjernen er riktignok et organ, ikke en muskel. Men i likhet med muskler, må hjernen trenes jevnlig. Og det hjernene våre i 2023 desperat trenger, er langvarig fokus.

Så her er mitt råd som din PT for hjernen: I år bør du trene opp Sommerhjernen23 (SH23) og vi skal bruke bøker som treningsapparat.

Som med alle forsett, bør du skreddersy en plan som passer deg.

• Er du en sosial person, start en lesesirkel.
• Har du konkurranseinstinkt? Noter nøyaktig hvor mye du leser og prøv å slå dine egne rekorder.
• Er du vanemenneske? Legg inn en bolk med lesing til samme tidspunkt hver dag.
• Glad i sosiale medier? Ta bilde av bøkene du leser og tagg dem med #leseforsett, #sommerhjernen23 eller #boktips.

Uansett hvilket prosjekt du velger, pass på følgende for å oppnå suksess:

1. Legg mobilen i et annet rom.
2. Les på papir, ikke nettbrett.
3. Husk at når det begynner å krible i fingrene etter mobilen, da funker treninga. Da får hjernen «muskler».

Denne uka tok også programmet Arena opp den synkende evnen til å fokusere, med utgangspunkt i Haris bok.

Etter å ha sett på problemene, løftet de fram noen løsninger. Sosialantropolog Freyja Holm-Torjusen fortalte om noe som kalles dyplesing.

Som student hadde Freyja vært frustrert over at hun ikke kom inn i pensumtekstene, og ble med i en gruppe som testet dyplesing.

10–20 studenter satt sammen i et rom, uten mobil, og leste papirbøker i fem timer på rad. 5 timer! Et maratonløp.

Det hørtes både litt grusomt og ganske deilig ut.

Studentene opplevde at de fikk en helt ny og dypere forståelse av tekstene, sa antropologen.

Nå skal professor Anne Mangen ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking i Stavanger forske på slik dyplesing, fortalte hun til Arena. Det skal vi følge nøye med på her i Bokbrevet.

Hør om dybdelesing i Arena her.

Jeg vet at mange av dere er erfarne lesere, og samtidig at mange skulle ønske de fikk til å lese mer. Del dine tips for å få opp lesinga i 2023 i kommentarfeltet!

Denne uka er jeg fascinert av et ord fra nyhetsbildet som jeg ikke hadde hørt før:

Trykk for skrapemodus

Skrap frem hele bildet

Sportsnyhetene har vist frem snøfrie grønne bakker i alskens alpeland, der en sørgerlig stripe kunstig snø er anlagt for konkurranseskiløpere. Ikke mye villsnø i sikte der.

Ifølge Språkrådet dukket ordet opp skriftlig allerede i 1997, i Aftenposten. Skiforeningen gledet seg over nysnøen, som de spøkefullt kalte «villsnø».

Skiforeningen hadde tatt modell av andre utemmede fenomener som villaks, villsau og villbringebær for å gi navn på snø som kom fra himmelen, uten menneskelig innflytelse.

Språkrådet fremhever derimot at menneskeskapt snø først og fremst er kunstig. Det riktige motsetningsparet er altså ikke «vill – tam», men «naturlig – kunstig». Dermed er natursnø det ordet de foretrekker.

Mens kontinentet opplever rekordhøye varmegrader i januar, er vi i Nord-Europa for øyeblikket dynget ned av mengder med snø og sno. Måkebilsjåfører jobber 24/7 med å holde veiene åpne, busser sklir av veien, og politiet tigger folk om å holde seg hjemme.

Når jeg ser snøen virvle i crazy kast utenfor vinduet, som om det blåser nordavind fra alle kanter (©Ludvig i Flåklypa), tenker jeg at det også finnes plass i språket vårt for «villsnø».

Ukas reportasje: Menn som leser tynne bøker av kvinnelige forfattere

En kveld rett før jul fikk jeg aller nådigst audiens i en lesesirkel jeg hadde fått nyss om.

En gjeng menn har slått seg sammen i et prosjekt om å lese tynne bøker av kvinnelige forfattere. Hvordan kom det i stand og hvorfor akkurat det prosjektet?

Samlet i hesteskoformasjon i et møterom med kald overbelysning sitter deltagerne i «Lesesirkel for menn som leser ny skjønnlitteratur av kvinnelige forfattere» (på fortrinnsvis inntil 150 sider), enkelt forkortet til LFMSLNSAKF.

Som mange gode ting, startet lesesirkelen under koronaen, med månedlige møter på Zoom. Antropolog Thorgeir Kolshus kaller det et overlevelsestiltak:

– Under pandemien hadde jeg to sosiale ting som gjorde at jeg beholdt vettet: Et utendørs kor og denne lesesirkelen.

Det var lærer Andreas Brekke som tok insj. Noen trodde det var på kødd, men møtte opp og skjønte raskt at dette var på ramme alvor.

Statuttene er mange, og håndheves like strengt som et borettslag drevet av snerpete frognerfruer. Fire har fått fyken på grunn av manglende oppmøte.

Alle må ha lest boka, ingen får si et pip om den før lesesirkelen formelt er i gang. I første runde sier alle et terningkast og en kort setning om boka. Etter diskusjonen er det lov å justere terningkastet med sterk eller svak, men ikke endre det. Alt loggføres.

Mennene i rommet har fremsatte posisjoner og uttaler seg ofte i media. Å intervjue elleve taleføre menn går av seg selv, jeg rekker knapt å stille spørsmål. Hvordan blir det når de skal drøfte hovedpersoner og tematikk i en roman?

Møteleder er adjunkt med opprykk og kan det å holde stram kustus på taletiden.

Strenge regler og mye byråkrati er nettopp hemmeligheten bak lesesirkelens popularitet, mener gjengen.

At bøkene skal være tynne, fortrinnsvis på 150 sider, gjør at de rekker å lese en bok i måneden.

Et litt samvittighetsdrevet ønske om å få lest flere bøker, og da særlig skjønnlitteratur av kvinner, har ført til noe uventet: Et maskulint fellesskap.

– Det som skjedde, nesten uten at vi merket det, var at vi leste bøker av andre, men snakket om oss selv, sier initiativtager Brekke.

– Samtalen om bøkene er egentlig mer interessant enn bøkene, hevder medieviter Arnt Maasø.

– Å nei, Arnt, nå blir dét overskriften, stønner de andre.

De tenker nok det kan virke litt ufordelaktig for de kvinnelige forfatterne at de mannlige leserne deres ble mest opptatt av sine egne stemmer.

Men de gir Maasø rett i at samtalen har blitt viktig. Retorikkekspert Trygve Svensson utdyper:

– Plutselig sitter du på Zoom i livskrise, du snakker om et gammelt samlivsbrudd, eller om din mor. Det er ikke noen kosete tone i lesesirkelen, men heller ikke en kjip tone. Hvis du melder noe som er ekte og litt sårt for deg, så vet du at det blir hørt.

Mens kvinner har hatt misjonsforeninger, symøter og andre sosiale klubber, har menn i tidligere generasjoner vært mer isolert. Dette er noe lesesirkelen har drøftet.

– Noen av våre fedre hadde knapt venner. De ville nok ikke sittet og snakket om livene sine med mer eller mindre tilfeldige menn, slik vi gjør, sier Maasø.

Like før møtet settes og jeg skal kastes på dør, ankommer de to delegatene fra Rogaland, journalist Jan Zahl og religionshistoriker Jørg Jørgensen.

Endelig får jeg svar på det jeg egentlig lurte på: Hvorfor de leser akkurat kvinnelige forfattere. Jan Zahl forklarer sin motivasjon:

– Jeg var med i et arrangement på Sølvberget i Stavanger der jeg skulle si mine ti favorittbøker. Det viste seg at det bare var bøker av menn. Jeg valgte å stå for de ti den gangen, men nå prøver jeg å få lest flere kvinner.

Favoritten i LFMSLNSAKF så langt er Kerstin Ekmans «Løpe ulv», som har en aldrende mann som hovedperson. Han oppleves troverdig skildret av gruppa og alle var imponert over boka.

I andre tilfeller har det sprikt veldig. Møteleder Brekke må roe ned gemyttene når noen av medlemmene begynner å diskutere hvem som hadde rett av toeren og femmeren til en tidligere bok.

Dagens diskusjonstema er «Gjestene» av Agnes Ravatn. Ingen har lov å avsløre hva de synes før jeg har gått. I det jeg kastes på dør hvisker Håkon Høydal til meg: «Du har lest den? Terningkast 5, ikke sant?»

Å nei, gi dere nå, da.

Jeg slukte alle de tre Milleniumsbøkene til Stieg Larsson om Lisbeth Salander da de kom. Allerede i bind tre syntes jeg formelen begynte å gjenta seg, og hoppet av Milleniums-toget da David Lagercrantz fullførte det uferdige manus til bind fire og deretter skrev to til.

Da vi hørte at Karin Smirnoff hadde skrevet nok en ny bok i Millenium-serien, ble jeg likevel nysgjerrig. Romanserien hennes fra Nord-Sverige er nemlig beintøff og stramt skrevet.

Framstår som et temmelig iskaldt forlags­produkt

Anmeldelse

Men jeg ser at anmelder Knut Hoem er nådeløs mot dette forsøket på å blåse liv i bokserie der originalforfatteren har vært død i 18 år.

TV-skapere lærte av historier om «Lost» og «Prison Break»: Lar du en serie gå for lenge uten retning, oppløser konseptet seg i rent møl.

La oss håpe bokforlag tar til seg samme lærdom.

Sophie Elises manifesteringsdagbok

Jeg er langt fra den eneste som er opptatt av nyttårsforsetter. Da jeg pakket ut nyårets bøker på kontoret, var det syv bøker om å forbedre livsstilen din, samt en liten bok av Jon Fosse om døden.

Blant slankekokebøker og livsstilstips fant jeg en ny bok av Sophie Elise. Eller av og av, fru Blom.

«Boken om din fremtid» er en såkalt manifesteringskalender, der du selv skriver inn mål du ønsker deg.

For hvert kvartal kan du lese en oppmuntrende hilsen fra Sophie Elise. Boka byr også på 21 visdomsord for å motivere deg fortløpende. Men det er altså du som må gjøre jobben med å skrive boka.

På baksiden kan vi lese at manifestering har funket fint for Sophie Elise, og at hun også anbefaler det for deg.

Jeg har tidligere skrytt av en tidligere bok av Sophie Elise, «Ting jeg har lært», som var skarp og ærlig. Og så klart er jeg begeistret for hennes tiltak med bokklubb.

Men det forundrer meg litt at Sophie Elise blir sett på som et forbilde for selvrealisering. På tross av kjendisstatusen slår hun meg ikke som Norges mest lykkelige person. Ikke minst deler hun mye om sin misnøye med egen kropp og utseende.

Sophie Elise er en dyktig forretningskvinne, og forretnings­modellen for denne kalenderen er god. «Boken om din fremtid» koster 349 kroner, like mye som en ny norsk roman. Den er trykket på billig, gulaktig papir, så avansen per eksemplar må være rimelig god.

Manifestering kan absolutt fungere. Tenk om norske jenter som investerer i denne boka kunne manifestere frem seier for iranske kvinner som vil ha mer frihet heller enn å oppfylle drømmen om å bli tynn+rik+kjendis.

Det hadde vært verdt 349 kroner.

Leser nå

Mobilbruken min sklei helt ut i desember, særlig på sengekanten. Om jeg la meg kl. 23 og bare skulle titte innom sosiale medier, var klokka plutselig blitt 01:30. Hva husker jeg fra det? En video av en tobeint rev som hoppet rundt i en hage.

Så nå følger jeg mitt eget råd og har satt meg et leseforsett: Jeg skal legge meg minst en halvtime tidligere, og jeg skal lese bok istedenfor mobil.

Som første bok valgte jeg den japanske science fiction romanen «Spredt over hele kloden». Etter en rastløs start, falt jeg til ro med lesinga. Vips var jeg på side 71, og kjente dessuten at jeg var trøtt på en naturlig måte.

Den japanske romanen åpner overraskende nok i København. Lingvisten Knut ser en jente på TV som har et annerledes navn og snakker et rart språk. Programmet hun deltar i handler om tapte land.

Vi som leser forstår at jenta er japansk, men nesten ingen i bokas univers vet om Japan. Landet er borte. Hiruko er klimaflyktning til Norden, og har utviklet et panskandinavisk språk hun kaller «panska» for å kommunisere enkelt i Norge, Sverige og Danmark. Men hun savner morsmålet sitt.

Sammen drar Knut og Hiruko på leting etter andre som snakker språket fra «sushiens rike.»

Forfatteren Yoko Tawada er japansk, har studert russisk litteratur og bor nå i Berlin. Hun skriver på både japansk og tysk. Det gir henne et morsomt blikk på vest og øst som både er innen- og utenfra.

Er du glad i språk, er boka full av morsomme betraktninger og misforståelser.

Tips noen om saken

Du kan sende bokbrevet til en venn på e-post

Det var et lesetips fra meg, men jeg vil gjerne høre deres råd for å få til å lese mer.

Etter to velykkede lesekvelder var nemlig mobilen tilbake i senga.

MEN JEG GIR IKKE OPP!

Jeg vet at flere henger seg på Lytternes romanpris som årets første leseprosjekt, og minner om at du finner de seks nominerte romanene her.

Kommentér

Hva slags tips kan du gi til andre som vil lese mer i 2023?