Hun var 54, han var 30 år yngre.
Likevel hadde hun aldri opplevd en lignende glød i noe kjærlighetsforhold før ham.
I september fyller Annie Ernaux 82 år, og først nå, som virkelig gammel dame, utgir hun historien om den intense tiden med «A», og om hvordan den pur unge studenten fikk henne til å oppleve hele livet på nytt.
Den korte teksten blir et speil som også reflekterer Annie Ernaux' forfatterskap. For hva gjør hun på disse få, velvalgte sidene?
Hun skriver om seg selv, og om hvordan hun har forflyttet seg fra arbeiderklassen til borgerskapet. Hun skildrer møtet med et menneske som får henne til å grunne over hvem hun er og hvem hun var, i verden og samtiden, og av disse tankene skaper hun leseverdig litteratur.
Litterær superstjerne
I Frankrike har Annie Ernaux lenge strålt på litteraturens stjernehimmel. Her hjemme traff lysglimtene først et bredere publikum for tre-fire år siden, da særlig med utgivelsen av de to bøkene «Årene» og «Hendelsen».
Suksessen til den unge forfatteren Edouard Louis, som åpenlyst refererer til Ernaux som sin fremste inspirasjonskilde, har også bidratt til en fornyet interesse for henne.
Begge bruker egne liv i en sosiologisk utforskning av kjønn, klasse og skrift.
Da Litteraturhuset i Oslo rett før sommeren la ut billetter til et arrangement med Ernaux, som denne uken er i Oslo, ble billettene revet vekk på minutter. Arrangementet ble flyttet til Universitetets aula for å gi plass til flere.
Som om ikke det var nok:
I september blir filmen «Hendelsen», som bygger på den lille boken der hun beskriver en illegal abort hun gikk gjennom på 1960-tallet – og som nærmest kostet henne livet – satt opp på norske kinoer. Fortellingen er blitt brutalt aktuell om vi leser den med amerikanske briller.
Ernaux refererer til den faktiske hendelsen i boken. Elskerens studenthybel befinner seg tvers over gaten for sykehuset i Rouen, der hun ble hasteinnlagt etter det ulovlige inngrepet da hun selv var ung student på hans alder.
Fortid møter nåtid, og det er som om Ernaux bevisst bruker det samtidige til virkelig å ta inn over seg og minnes det forgangne.
Erindring er et begrep som kleber seg til Annie Ernaux, som også har skrevet nydelig om sine egne foreldre.
Kvinnen på toppen
Forfatteren er pinlig klar over at det er hun som har makten i forholdet. Hun har den rollen samfunnet langt oftere har tildelt menn:
Hun har erfaring, utdannelse, penger.
Han har energi og skjønnhet, han gir henne følelsen av å være ung og attråverdig selv.
Fri for skam
Ernaux registrerer hvor provoserende en slik allianse er på samfunnet. Det er som om folk rundt dem ser på intimiteten deres nærmest som noe incestuøst, tenker hun.
Selv eier hun ikke skam.
Så er det da også hun som avslutter forholdet. Ikke snakk om at hun skal sitte igjen som en forfallen og forsmådd kvinne. Nei, hun er fri!
Hun har funnet sitt materiale som higer etter å bli skrevet ned. Hun forteller at teksten blir til nærmest i en euforisk tilstand av inspirasjon og innsikt, rett etter at hun har sagt takk og farvel til sin unge elsker. Først 30 år etter kommer altså historien ut mellom to permer.
Den fysiske lidenskapen og den lidenskapen skrivingen gir, er tvillinger som konkurrerer om forfatterens oppmerksomhet.
For knapt
Men er dette stor litteratur?
Nja, det er en veloverveid og korthugd tekst om et ubalansert, erotisk forhold som setter i gang mentale erkjennelser. Ernaux skriver godt om å skrive sitt eget liv, slik hun har gjort gjennom så mange år. Det handler blant annet om å se seg selv gjennom andre, og det er vel og bra og vakkert, også i Henninge Margrethe Solbergs norske oversettelse.
Men å kalle dette en roman, blir misvisende. Boken utgjør knappe 30 små sider, i tillegg kommer ti sider med kritikerros av tidligere bøker fra Ernaux' hånd.
«Den unge mannen» er et essay som speiler en essens av forfatterens liv og virke. Slik sett er teksten verdifull for en som allerede kjenner til forfatterskapet.
Hvis dette er det første man leser av Annie Ernaux, er det slett ikke rart om noen hver vil føle seg snytt.
Mer om Annie Ernaux:
Hei!
Hei! Jeg anmelder bøker både for barn og voksne i NRK. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anmeldelser av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle.
