Mesterlig i Nidarosdomen

Det er liksom noe eget med franskmenn og kirkeorgel.

Mange av de største franske komponistene, som Cesar Franck og Olivier Messiaen, var organister.

Franske orgelbyggere, med Aristide Cavallé-Coll i spissen, fornyet orgelbygger­kunsten noe voldsomt mot slutten av 1800-tallet. Orglene i de store katedralene kunne nå måle seg med symfoni­orkestret i klangrikdom og uttrykkskraft.

På disse enorme instrumentene utviklet franske organister en improvisasjons­kunst som i dag fremstår som unik i en ellers temmelig notebundet klassisk musikkultur.

Ikke minst har franske organister hatt sitt eget «katolske» blikk på orgel­musikkens evig ruvende gigant: lutheraneren Johann Sebastian Bach (1685-1750). Det skjer gjerne noe interessant i møtet mellom tysk tungsinn og fransk åndfullhet.

Den siste i rekken av både improviserende og Bach-spillende franske mester­organister heter Olivier Latry. Når han ikke spiller ute i verden, holder han hus i selveste Notre Dame-katedralen i Paris.

I år tok Latry turen til Trondheim og Olavsfest for å spille på Wagner-orgelet i Nidarosdomen.

Latrys konsert bød på noen av Bachs mest kjente verk – med opptil flere overraskelser underveis.

Tilbakelent noblesse

Latry åpnet i det festlige hjørnet med Bachs Konsert i C-dur BWV 595 – et arrangement for orgel av en fiolinkonsert av tenåringsprinsen Johann Ernst IV av Sachsen-Weimar.

Dette er musikk i den moderne italienske stilen anno 1710, som Bach (da en voksen mann i midten av 20-åra) sugde til seg og gjorde til sin egen.

Latrys fremførelse av stykket er majestetisk, men samtidig tilbakelent. Det er først senere i konserten vi får oppleve Wagner-orgelet i sin fulle barokke prakt.

Salmer med noe attåt

Neste bolk i konserten var et trekløver av det som ofte karakteriseres som selve «sjelen» i Bachs orgelmusikk, nemlig koral­bearbeidelsene.

Bach perfeksjonerte kunsten å bake velkjente salme­melodier inn i større musikalske byggverk. Som for å demonstrere Bachs uuttømmelige kreativitet har Latry satt sammen tre ulike bearbeidelser av en og samme koral: «Allein Gott in der Höh sei Ehr», som vi kjenner her på berget som «Alene Gud i himmelrik».

Først ut var BWV 663, som er en av de mer storslagne blant Bachs koral­bearbeidelser. Det er likevel ingenting monumentalt over Latrys fremførelse.

Salmemelodien toner litt fjernt fra orgelets indre over en myk og strykeraktig stemmevev – litt som en chanson-trekkspiller som legger en folkelig melodi til en strykekvartett gjennom et åpent vindu.

Deretter fulgte BWV 711, en av Bachs mest sjarmerende koral­preludier. Her legger Latry salmemelodien i en slags fyrstelig trompet over kompets lette og yndige tåspiss­ballett.

Hva Latry egentlig spilte etter disse to koral­preludiene, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke helt vet, men det var i hvert fall ikke BWV 715 som var satt opp i programmet.

Latry kastet seg i stedet ut i noen voldsomme løp brutt opp med dissonerende akkorder, formodentlig med salme­melodien representert på et eller annet vis inne i tonemassene.

Jeg antar at dette var en improvisasjon i en slags Bach 2.0-stil. Heftig og forfriskende var det i hvert fall.

Tysk barokk og fransk rokokko

Det er etter hvert tydelig at dette er en konsert hvor Latry ønsker å tegne et bilde av Bach som en grensesprengende kosmopolitt.

Samtidig klarer jeg ikke helt å unngå følelsen av fransk rokokko i Latrys ofte treblås- og fløyteorienterte registreringer. Det er litt som et portrett av Bach malt av Antoine Watteau.

Etter å ha blitt servert mye Bach i form av lette og fargerike karakterstykker får vi til slutt oppleve det 283 år gamle (riktignok delvis rekonstruerte) Wagner-orgelet drønne skikkelig i Nidarosdomen.

Latrys fremførelse av Bachs omfangsrike «Doriske» Toccata og fuge i d-moll BWV 538 er en virtuos maktdemonstrasjon. Tempoet i Toccataen er høyt, og fremdriften ubønnhørlig.

Men til tross for at Latry nå gir jernet, mister han aldri klarheten. Den intrikate fugen står frem som et byggverk i tydelige konturer. Orgelklangen er fulltonende, men like fullt med klargjørende kontraster og nyanser.

Spektakulært ekstranummer

Siste ord var dog ikke sagt, for etter et et par-tre runder med applaus setter Latry seg ned og improviserer et ekstranummer.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er det villeste jeg har hørt noen gang i Nidarosdomen. Selv om Olivier Messiaen er en tydelig inspirasjonskilde, er det noe helt eget ved den maniske energien i Latrys improvisasjoner.

På et tidspunkt spiller Latry kun med beina i Charlie Parker-tempo, samtidig som han skyver ut og inn registre fra begge sidepaneler.

Det er tydelig at Latry ønsker å vise fram spennet i klang­muligheter som Wagner-orgelet har å by på. Samtidig er Latrys improvisasjon som en oppsummering av fransk orgel­tradisjon de siste 150 år.

Ikke minst er dette en påminnelse av at også Bachs orgelkunst er forankret i improvisasjon. Mange av de «verkene» av Bach som Latry har spilt i løpet av konserten, kan fint betraktes som nedskrevne improvisasjoner.

Ikke vet jeg hva Bach hadde tenkt om Latry, men jeg liker å tenke at han hadde slengt parykken i lufta av pur glede.