Fra det briljante til det formløse

«For meg er det helt nødvendig å male», sa Håkon Bleken til NRK da han nylig fylte 95 år. «Det er som en kraft inn i dagen min.»

Selv om Bleken for alvor begynner å bli gammel, er det ingenting som tyder på at han har tenkt å gi seg.

Tvert imot.

Bare i år har han planer om å gjennomføre hele ti utstillinger. En av de mer omfattende er den som nå vises på kunst-og kultursenteret Bodøgaard i den nyåpnede europeiske kulturhovedstaden.

Utstillingen gir oss innblikk i et bredt spekter av Blekens ulike arbeider: Det er malerier, pasteller, kulltegninger, collager og grafiske verk. De eldste arbeidene er fra 1970-tallet, og det aller ferskeste er datert 2024.

Elsket av folket

Håkon Bleken er ikke bare hyllet av kritikere gjennom flere generasjoner, han er også en usedvanlig folkekjær kunstner.

Og det var tydelig å se på Bodøgaard.

Det var så mye mennesker at det var vanskelig å bevege seg gjennom lokalet, og tidvis nokså krevende å få sett ordentlig på bildene.

Og der jeg gikk, og forsøkte å stå litt på tå, og kikke over en skulder, eller smyge meg forbi en gruppe publikummere, forsøkte jeg å få klart for meg hva Blekens storhet og appell består i.

Det som i hvert fall fascinerer meg, er at han ikke har stagnert. Han er en kunstner som hele tiden utvikler seg, men som samtidig holder fast ved et konsekvent og individualisert formspråk.

Flere av hans aller sterkeste verk har han skapt som gammel mann.

Dødens bilde

For eksempel husker jeg en serie selvportretter som var utstilt på Brandstrup i 2020. Disse var skapt gjennom noen få år og kretset på en usedvanlig sterk og ærlig måte omkring alderdom og kroppslig forfall.

Ved Bodøgaard finner jeg et udatert selvportrett som kanskje hører med til denne verksgruppen.

Det har i hvert fall mye av den samme nådeløse kraften og den dystre dødspåminnelsen som ligger i et eldgammelt ansikt. Med kyndige penselstrøk skisserer han hvordan hodeskallen liksom trer frem bak den skjøre huden og blir synlig gjennom innsunkne kinn og mørke øyehuler.

I anmeldelsen min den gang trakk fram den franske renessansedikteren Montaigne, som hevder at man gjennom livet må øve seg på å dø – slik man i det gamle Hellas kunne bære et skjelett gjennom rommet under et drikkegilde, for også i gledens stund å huske på livets flyktighet.

Når jeg står foran alderdomsselvportrettet i utstillingen på Bodøgaard, får jeg den samme gysende følelsen av aldringens dype ensomhet og nakne redsel.

Gjennom fargene og formene i nedre del av komposisjonen, skaper han en helt sanselig følelse av kroppslig smerte. Det er virkelig mesterlig gjort.

Mer ujevn på sine eldre dager?

Bleken er usedvanlig kompetent både som formgiver og som kolorist. På sitt beste er han rett og slett suveren.

Men ingen kan være på sitt beste hele tiden, ikke engang Håkon Bleken.

I utstillingen ser vi både hvor god han kan være, men også hvor svake arbeider han stadig hyppigere lar passere. Den litt oppløste, ekspressive stilen han har dyrket de siste årene synes jeg ikke kler ham så veldig godt.

For eksempel var jeg ikke så begeistret for hans illustrasjoner til Dantes Inferno i 2022.

Disse bildene er rikt representert i utstillingen. Jeg er glad for å se at utstillingen også har med de få virkelige gode trykkene som inngår i denne serien.

Uklar ramme

Jeg har vært litt redd for å måtte konkludere med at Bleken nå har lagt sin storhetstid bak seg.

Men heldigvis finner jeg i utstillingen flere verk av nyere dato som representerer Bleken på sitt aller beste.

Blant annet synes jeg hans nye, store tresnitt laget spesielt for utstillingen er virkelig sterkt.

Her er det et tydelig visuelt hierarki med fuglen og personen som er svarte former som trer i forgrunnen, mens bakgrunnen er preget av gråhvite, blekere toner og mykere former. Likevel er hele komposisjonen ganske urolig, noe som understreker opplevelsen av at han ikke avbilder fuglen, men det skarpe fugleskriket.

Men jeg sliter med å få helt klart for meg hva slags utstilling dette er.

Det er ikke noen gjennomført retrospektiv, som viser utviklingslinjene i kunstnerskapet. Det er heller ikke en presentasjon av en bestemt fase eller verksgruppe, eller en utstilling som inviterer oss inn i Blekens verden gjennom en tematikk.

Her ville man nok vunnet mye på en noe tydeligere ramme.

Men der jeg vandrer omkring i folkehavet på Bodøgaard hører jeg hvordan publikum snakker i munnen på hverandre, om hvilken fantastisk billedkunstner Bleken er.

Og det har de jo helt rett i.