Ser døden i hvitøyet

Håkon Bleken regnes som en av det norske kunstlivs mest markante skikkelser. Han debuterte på 50-tallet som en kubistisk inspirert abstrakt maler, men allerede på 60-tallet gikk han over til et mer figurativt, fortellende uttrykk. Det vi i dag kjenner som det typiske Bleken-uttrykket er halvabstrakte arbeider, vakre formmessig og koloristiske komposisjoner, med enkeltstående, ofte ganske stiliserte figurative elementer.

Ofte tar Bleken utgangspunkt i litteratur, men mange av bildene hans har også klare referanser til historiske hendelser som de store verdenskrigene, og ulike terrordåder.

Utstillingen «Do not go gentle» er en omfattende mønstring som tar oss helt fra studietiden på 50-tallet og helt frem til i dag. Bleken selv, som har vært sterkt engasjert i kurateringen, skal visstnok selv ha ønsket å vise flest av sine nye bilder. Han er jo fortsatt vanvittig produktiv, men heldigvis så har museet fått gjennom at man skal vise bilder fra hele hans kunstnerskap. Utstillingen inviterer oss inn i Blekens sterke, forførende, men også bestialske univers.

Korsfestelsen

Han er også kjent for sine collager. Det fascinerende ved disse er at man ved første øyeblikk tar dem for å være malerier. I utstillingen ser vi en hel serier med korsfestelsesfremstillinger, der korset og den korsfestede bare antydes som en mørk kontur, mot en halvabstrakt bakgrunn. Men ser man nærmere, oppdager man at det ulmer et utall av fragmenterte fortellinger under overflaten.

På lerretet har han limt inn avisutklipp og fotografier som i flere tilfeller skildrer krigsscener, blant annet fra første verdenskrig, som et smertefulle glimt inn i en drøyt hundre år gammel massakre.

Disse bildene er interessante fordi Bleken her lar to ulike billedvirkeligheter støte sammen – det maleriske abstrakte innadvendte universet, og den utadvendte fotografiske medievirkeligheten; historiefortellingen som skjer fra dag til dag. Gjennom dette opplever jeg at bildene tematiserer sin egen utfordrende rolle som maleri, som et håndverksmessig basert uttrykk i en visuelt overstimulert medievirkelighet.

Kroppslig forfall og død

Kroppslig forfall og død er temaer som dominerer i Håkon Blekens nye malerier. Skånselløse selvstudier som viser sårbarheten i det å eldes, og den nakne angsten for det som snart skal komme. For døden selv lurer under overflaten i disse bildene, det er hodeskallen vi ser når vi ser den gamles innsunkne kinn, mørke øyehuler, og huden som ligger stramt omkring kraniet, som en hanske omkring en stor, benet hånd. Oldingen bærer med seg døden gjennom sin fremtoning som en dyster påminnelse.

Dessverre er kun fåtall av disse sterke selvportrettene tatt med i utstillingen.

Bleken har sin storhetstid nå

For i Blekens tilfelle ligger ikke hans storhetstid langt tilbake på 60-tallet. Den utspiller seg akkurat nå. Han har alltid vært utrolig god, men det er som om noe har falt helt på plass i alderdomsarbeidene sine.

Jeg har sagt det før, men det må sies igjen, det er nesten ufattelig at disse bildene er malt av en straks 90 år gammel mann. Ikke bare med tanke på omfanget av nyproduserte arbeider, men også selve uttrykket – disse intense, overskuddspregede, kraftfulle og intenst levende maleriene.