Kunststjernen og hverdagsmiraklene

I en krok i magasinet på Sørlandets Kunstmuseum sto det i mange år en enorm brunsvart eikedør og samlet støv. Med sine tunge metallbeslag så døren altfor gammeldags ut til å ha kunne ha noen funksjon i det relativt moderne museumsbygget. Likevel har en museumsansatt åpenbart følt at det var nødvendig å presisere: På en post-it-lapp klistret på fronten av døren sto det skrevet «Dette er kunst».

Det var denne lille lappen som fikk en museumskurator til å kikke nærmere på det massive objektet. Vedkommende fikk seg en liten overraskelse da det viste seg at døren var et kunstverk av den ettertraktede, sveitsiske kunstneren Ugo Rondinone.

Og nå er altså utstillingen «Ugo Rondinone. a wall. a door. a tree. a lightbulb. winter» åpen for publikum.

Stjernekunstner

Og Ugo Rondinone er altså ikke noen hvem som helst i kunstverden. Han er en stjernekunstner som har stilt ut på de mest prestisjetunge biennaler, og som har vunnet en rekke priser.

Virkelig verdensberømt ble han da han i 2016 skapte utendørsprosjekt «Seven Magic Mountains» i Nevada-ørkenen. Her har han bygget ni meter høye totempelaktige strukturer laget av kampestein malt i lysende neonfarger. Skulpturene trekker mer enn tusen besøkende hver eneste dag.

Det fascinerende ved disse mektige, men også skjøre tårnene, er brytningen mellom kampesteinen som noe naturlig og geologisk, og det kunstige abstrakte uttrykket som oppstår når steinene settes sammen og males med neonfarger.

Å stirre i veggen

Tittelen på utstillingen – «a wall. a door. a tree. a lightbulb. winter» – oppsummerer i grunnen det utstillingen har å by på; Det er en vegg, en dør, et tre, og en lyspære vi får se, og ute er det jo vinter.

Når vi går inn i museumssalen er inngangen innsnevret sånn at vi først ikke ser noe annet enn baksiden av et monumentalt maleri – en slags strietekstil sydd sammen med store sting. På den andre siden har Rondinone med stringent presisjon malt en hvit vegg bestående av fliser, eller kanskje skal det illudere murstein. I dette tosidige verket reflekterer han den langsomme kunstferdigheten i de gamle håndverksyrkene. Moren var syerske og faren var murer.

I tillegg dveler han ved et hverdagslig utsnitt fra virkeligheten, og veggen på maleriet er inspirert av det tidligere studioet hans i New York.

Med en hverdagslig selvfølgelighet

Foran veggen står det et tre. Med sine svarte ribbede knudrete grener ser treet ved første øyekast dødt ut, men selve overflaten fremstår likevel som intenst levende, breddfullt av sevje. Han har laget treet for hånd av jord, harpiks og tørkede solsikker, og den brune tilsynelatende fuktige overflaten får det til å se ut som selve jordsmonnet har reist seg og tatt treets form.

Sammen med treet og den ensformige veggen henger det også en enorm lyspære fra taket. Den lyser ikke, den bare henger der med en slags uhøytidelig selvfølgelighet foran den tunge eikedøren som ikke leder noe sted, men som kan få oss til å gruble på hva som ligger bakenfor.

Tidsbilde

Rondinone dveler ved øyeblikket, tingene og deres rene nærvær. Det å si noe om hva tingene er, det er vitenskap. Spørsmålet om hvorfor de er, det er religion eller filosofi, men dette at de er, det er noe ordløst mystisk.

Og det er nettopp tingenes rene væren som er Rondinones fokus. Som kunstner er han en mystiker som gjennom visuelle uttrykk grubler over dette ufattelige hverdagsmirakel av vi eksisterer, slik vi iblant kan ta det innover oss i et glimt når vi ser et nyfødt barn, eller når vi ser treet skyte knopper om våren.

Det monotone ved disse arbeidene, ensomheten og stillheten som preger utstillingen som helhet passer usedvanlig godt som illustrasjon for en tid der det meste står på vent, der vi kanskje iblant finner oss selv apatisk stirrende i veggen, på en lukket dør, eller på et tre ute i hagen.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du her.

Anbefalt videre lesing: