Det er Palmelørdag på Voss, og igjen tid for Vossa Jazz. Denne gangen har Marta Tverberg fått oppdraget med å skrive bestillingsverket. På tide, mener mange, Marta er bygdas egen stjerne, berømt saksofonist langt utenfor hjemlandet. Andre kan nok mene at divaen begynner å trekke såpass på årene at yngre krefter burde slippe til.
Mellom to nummer vil Marta med ett snakke, hun skjeller ut publikum, miljøet på Voss som ikke har anerkjent henne og betydningen hun har hatt for festivalen. Hun topper det hele med et «Kyss meg i ræva», så spiller hun igjen, men noe er galt. Musikken flyter ut, Marta Tverberg vakler og faller om på scenen. Og Randi Fuglehaugs kriminalroman «Tonedød» er i gang.
Giftmord
Som i forgjengeren «Fallesyke», er journalisten Agnes Tveit bokas helt og wannabe privatetterforsker. Jobben i lokalavisa «Hordaland» har hun sagt opp og et lite forlag i Oslo har engasjert henne til å skrive en biografi om Marta Tverberg, ingen annen.
Samboeren Fredrik, som hun nesten rakk å gifte seg med, har dratt sin vei etter at Agnes tilsto at hun hadde vært i seng med en VG-journalist, og at det barnet hun kanskje var gravid med kunne være Fredriks. Men sikkert var det ikke.
En vandrende såpeopera, sier Agnes om seg selv i den forbindelsen.
Hennes største problem er imidlertid at biografiobjektet hennes har avgått ved forgiftningsdøden. Til overmål er den unge legestudenten som forsøkte å redde Marta Tverberg med munn-til-munn-metoden akkurat like død – like forgiftet.
Hva med å snu biografien til en true crime, foreslår det salgsbevisste forlaget hennes. Agnes begynner å grave og uventede ting kommer for dagen.
Velbrukt formel
Det er nesten forbausende hvor slitesterke enkelte plot-oppskrifter kan være. Jeg skal ikke gjette på antall, men det er skrevet en hel del whodunnits over denne lesten gjennom tiårene:
- En størrelse av et eller annet slag (forfatter, kunstner, musiker eller politiker) sier eller gjør noe dramatisk eller skjellsettende på annet vis
- Tilhørerne gisper, og før vi vet ordet av det har vedkommende falt om – gjerne forgiftet
- Det etterforskes. Gamle og nye hemmeligheter avsløres og triller ut av skapene
- Vi får vite hvem som gjorde det og at det ikke var den vi alle skulle tro var skyldig
Øye for intrige
Skal en formel-litteratur som dette fungere, er den avhengig av en forfatter som kan sine fortellergrep, har et utkrøpent øye for intriger og svikefulle karakterer som kan holde leseren fast i teksten. Randi Fuglehaug og «Tonedød» kommer greit fra den oppgaven.
Lokalsamfunnet på Voss visualiseres. Leseren kan følge Agnes både til fots og i bil, mens livet hennes fortelles med en nesten tragikomisk snert, iblant humrende morsomt. Fortellingen løper altså fint av gårde, selv om den i perioder kan være litt traust og refererende.
Hektisk slutt
Det trauste forsvinner imidlertid for godt i det dramatikken topper seg og oppklaringen synes nær.
Mens tempoet øker, kastes stadig flere potensielle mordere inn på arenaen. Dramatisk og spennende, ja visst, men elementene er etter hvert så mange at det hele truer med å tippe over.
For leseren er det også i noen tilfeller litt tungt å tro helt på enkelte av karakterene når de kles av til sine sanne jeg.
Samtidig er «Tonedød» definitivt en roman blott til lyst og noen timers adspredelse. Nettopp derfor tåler den også noen eksesser. I så måte har den også lykkes.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
Hei der!
Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.
