Fire bunadskledde kvinner svever i fallskjerm over vakker vestlandsnatur.
Åpningen av Randi Fuglehaugs debutroman er spektakulær, visstnok inspirert av et ekte stunt på ekstremsportveko på Voss. Det vil si, i romanen går det ikke så bra med koreografien, for å si det forsiktig. En av de fire kvinnene, tobarnsmoren Veslemøy Liland, bryter formasjonen og faller rett i bakken. Årsak: en sabotert fallskjerm.
En av de sjokkerte tilskuerne er Agnes Tveit, nyansatt reporter ved lokalavisen Hordaland. Hun værer en sak, et scoop som kan være for stort for lokalavisen, og kanskje kan gjenopprette hennes status i Oslo-pressen.
Agnes tar kontakt med de tre som har overlevd fallskjermspranget, for å prøve å finne bakgrunnen for tragedien. Gro, Joni og Katten er gamle venninner av den avdøde Veslemøy. Men Agnes skal avdekke at dette slett ikke var vennskap uten torner, og mye nag og gammel sjalusi skal komme for en dag, for ikke å snakke om korrupsjon og annet snusk på Voss.
Vanlige midtlivskriser
Etterforskningen til Agnes blir til tider avsporet av hennes egne viltvoksende problemer. Agnes er nylig hjemvendt til Voss fra oslogryta, og strever med å finne seg til rette i det vestlandske voksenlivet.
Med på lasset har hun samboer, den beherskede og bortimot perfekte Fredrik – lege, kjernekar og østlending. Men gnisten i forholdet er forlengst borte, og det er en påfallende forskjell i temperatur mellom de gledesløse samleiene de gjennomfører for å produsere barn nummer én, og de hete, ekstatiske møtene mellom Agnes og tilfeldige biter med pizza og annen junkfood. Agnes kan trygt beskrives som en kvinnelig utgave av den skandinaviske antihelt, der hun ikke unnser seg for å gå løs på en nyinnkjøpt barnevogn med øks.
Tittelen «Fallesjuke» viser til et gammelt ord for epilepsi, og virker først nærmest som et ordspill på dillen med å hoppe ut i fallskjerm. Men det skal vise seg at epilepsien også har en rolle i kriminalplottet som utfolder seg.
Å falle og lande
Randi Fuglehaug har en selvfølgelig kjennskap til Voss og omegn, her glitrer det i lokalkoloritt. Som mangeårig journalist i Dagbladet, er det også mulig å tenke seg at hun har et nært forhold til bladfyken Agnes Tveit, og lett kan skrive seg inn i hennes lett overspente verdensbilde. Dette gjør at store partier av romanen er preget av språklig overskudd og vigør, spesielt er den første halvparten en fornøyelse å lese.
Etterhvert går det mer trått, og slutten innfrir ikke helt løftene fra den finfine starten. Det dynges på med nye handlingstråder. Oppklaringen henger ikke helt sammen. Og Agnes Tveit blir i overkant ivrig etter å sabotere sitt eget liv.
Randi Fuglehaug er et åpenbart fortellertalent, og nitti prosent av denne romanen er aldeles utmerket. Bare synd med de siste ti prosentene, selve landingen.
