Piranesi er verdt strevet

«Hvis jeg hadde fått i oppdrag å designe et nytt univers, hadde jeg vært gal nok til å påta meg det», skrev den italienske arkitekten og grafikeren Giovanni Battista Piranesi (1720–1778).

Denne ruvende og gåtefulle skikkelsen danner utgangspunktet når Nasjonalmuseet nå presenterer sin første utstilling etter åpningen.

Det er en kompleks og interessant utstillingsidé som foldes ut.

Utstillingen «Piranesi og det moderne» handler ikke bare om Piranesi som kunstner og arkitekt, men først og fremst om den enorme påvirkningen han øvet på det tjuende århundrets kunst og arkitektur.

Overdrivelsens kunst

Men hvem var egentlig Piranesi? Han kom til Roma fra fødebyen Venezia allerede i tjueårsalderen og ble bergtatt av byens mange lag av historie.

Multikunstneren var allerede trent både som arkitekt og grafiker. I Roma utdannet han seg videre innenfor etseteknikken.

Gjennom dette mediet, som han etter hvert mestret til det fullkomne, skildret han den romerske arkitekturen.

Trykkene dannet utgangspunkt for postkort og plakater. Disse formet bildet av den evige stad og den antikke arven i den europeiske bevissthet.

I ekstatisk begeistring over Romas skjønnhet formidlet han byens ruiner og kulturminner større og mer pittoreske enn de egentlig var. Han skildret ruinene som overgrodd av eksotiske vekster.

En romantiker i opplysningstiden

Det morsomme ved Piranesi er at han til de grader var en mann av sin tid – samtidig som han var en slags motstrømsskikkelse. Med sine plansjer og nedtegnelser var han utvilsomt en del av det store opplysningsprosjektet.

Men gjennom en dikterisk, nærmest drømmeaktig tilnærming kan han også beskrives som en for-tidlig-født romantiker.

Piranesi fikk ikke oppført mange bygg mens han levde. Oppdragene lot definitivt vente på seg. Likevel risset han alltid «arkitekt» inn i sine grafiske blad som en del av signaturen. Og en arkitekt var han, især gjennom sine arkitektoniske fantasier og fabuleringer.

Det er spennende og inspirerende å vandre gjennom utstillingen. Ikke minst er det gøy å oppleve hans utvilsomme hovedverk i full bredde: en serie på 16 etsninger fra 1761 med tittelen «Imaginære fengsler».

Også her møter vi en drømmeaktig arkitektur med labyrintiske trapper og mektige hvelv, som rent konstruksjonsmessig er umulige.

Trykkene formidler en marerittaktig, klaustrofobisk følelse. Kanskje er det et bilde på det å være stengt inne, berøvet sin frihet?

Han beskrives gjerne som en sinnets arkitekt, fordi disse bildene er sett mer som skildringen av en sinnstilstand. Kuratorene skriver i katalogen at Piranesi gjør arkitekturen eksistensiell og vårt indre arkitektonisk.

Et annet hovedverk som er med i utstillingen, er det store kartet han skapte over Marsmarken i Roma. Her drømmer han frem et bylandskap, en forestilling om hvordan denne delen av byen en gang kan ha sett ut.

I denne fabulerende tilnærmingen lå det også en mulig fremtidsvisjon.

I hvert fall står det fast at arkitekter i et spenn fra modernisten Le Corbusier, via postmodernisten Louis Kahn til samtidsarkitekten Rem Kolhaas, alle har hentet vesentlig inspirasjon fra Piranesi.

Verdt strevet

Piranesi vant utvilsomt en viss anerkjennelse i sin egen tid. I århundret som fulgte, gikk han derimot fullstendig i glemmeboken.

I det tjuende århundre ble han hentet opp igjen og spilte, som utstillingen viser, en stor rolle i definisjonen av det moderne.

Jeg føler meg inspirert og beriket av utstillingen «Piranesi og det moderne».

Den er forskningsbasert og kunnskaps­mettet, og jeg gikk derifra med følelsen av å ha lært mye nytt – både om Piranesi selv, men fremfor alt om hans mektige virkningshistorie.

Det er en utstilling som viser oss hvordan et skapende menneske kan sette spor etter seg i mange århundrer etter sin død.

Det er ikke tvil om at utstillingen krever en viss fordypning hvis man vil ha et utbytte av den. Men det er virkelig strevet verdt!