Hopp til innhold
Anmeldelse

Jeg kaller det trist

Åpningsutstillingen ved Nasjonalmuseet er mer ubehjelpelig enn nyskapende.

Oversiktsbilde fra åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst på Nasjonalmuseet
Foto: Iwan Baan / Nasjonalmuseet
Kunst

«Jeg kaller det kunst»

Nasjonalmuseet

11. juni - 11. september 2022

Nasjonalmuseet har alltid vært usedvanlig god på samlingspresentasjon. Det å folde kunst-, design- og arkitekturhistorien ut gjennom objekter og uttrykk.

De er mindre flinke til å sette agendaen i kunstlivet, være den premissleverandøren som et nasjonalmuseum med ansvar for blant annet samtidskunst bør være.

Les anmeldelsen av Nasjonalmuseet: «Et vidunderlig sted å gå seg vill»

Nasjonalmuseet
Nasjonalmuseet

Det er sjelden det er de som går i front og peker på nye kunstnere og fenomener. I stedet velger de som regel de trygge kanoniserte skikkelsene og lager solide presentasjoner av dem.

Kanskje er det nettopp dette de nå forsøker å gjøre noe med gjennom utstillingen «Jeg kaller det kunst».

En utstilling som ifølge pressematerialet undersøker hva som er god og hva som er dårlig kunst, og hvem som egentlig avgjør dette.

Hva er innenfor, og hva er utenfor?

Kunstnerne er valgt ut basert på ett hovedkriterium: at de ikke fra før finnes i museets samling.

Men betyr det at de er utenfor?

Her finnes det riktig nok ganske mange helt ukjente navn, og noen definerte outsiderskikkelser som for eksempel Trude Viken, men det finnes også kunstnere som i aller høyeste grad er veletablerte og anerkjente:

Aage Gaup er representert på Veneziabiennalen i år, Joar Nango var med på den anerkjente kunstmønstringen Documenta i Kassel i 2017 og var i tillegg festspillutstiller i 2020.

Ikke akkurat det vi kan regne som outsidere.

Joar Nangos kunstverk utendørs på Nasjonalmuseet

HOT: Joar Nango er regnet som en av våre hotteste kunstnere om dagen, og det er bare spørsmål om tid før han er bredt representert i Nasjonalmuseets samlinger.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Les også: Setter opp gamme på museumstaket

Nasjonalmuseet åpner den 11. juni 2022
Nasjonalmuseet åpner den 11. juni 2022

Vurderer å stikke hjem

På pressedagen sa direktør Karin Hindsbo at hun forventer at folk opplever «Jeg kaller det kunst» som en overraskelse.

Jeg gjorde absolutt det.

Det er helt klart en annerledes utstillingsopplevelse. I den første delen av den store lyssalen er formelig kunstverkene kastet inn i et vilt kaos.

Det er så slitsomt å være der inne at det er rett før jeg snur og går ut.

Maleri av konfefamilien på Nasjonalmuseet

SONJAS FORKRØPLEDE BEN: Jeg er ikke enig med arkitekt Shuwerk at dette portrettet er mobbing av kongefamilien. Det er bare et veldig svakt maleri. Legg merke til Sonjas fullstendig forkrøplede ben, og hodets plassering på overkroppen.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Her er det sikkert en tanke om å bryte med en konvensjonell måte å vise kunst, men personlig opplever jeg det som mer ubehjelpelig enn nyskapende.

Konvensjoner oppstår gjerne fordi en bestemt måte å gjøre noe på er logisk og hensiktsmessig. Det er ikke alltid en verdi å bryte med en konvensjon hvis man ikke har noe veldig spennende og nytt å by på.

Forsvinner i kaoset

En innsikt som ligger i utstillingskonvensjonen er at enkelte verk krever ro omkring seg for å komme til sin rett. Enten fordi det er uttrykk som i seg selv er preget av kaos eller støy, eller verk som tvert imot er stillferdige og sårbare.

I utstillingen ser vi eksempler på gode kunstverk som drukner i det ville kaoset.

Jeg liker Herman Mbambas fargesprakende, halvabstrakte malerier og Vilde von Krohgs dystopiske og plasskrevende installasjon, men begge prosjektene er avhengig av litt armslag.

Herman Mbambas fargerike maleri

KAOTISKE OMGIVELSER: Herman Mbambas fine fargesprakende malerier kunne trengt litt mer armslag rundt seg. Det som er godt drukner i kaoset, skriver NRKs kunstkritiker.

Foto: ANNAR BJØRGLI OG IWAN BAAN / NASJONALMUSEET
Verk av Vilde Von Krohg inspirert av norrøn mytologi

Vilde Von Krohgs dystopiske og plasskrevende installasjon.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Også Marthe Mindes skjøre trådarbeid lider under de kaotiske omgivelsene.

Det er heller ikke sånn at alt som er utestengt, nødvendigvis fortjener å komme inn.

En del av arbeidene som vises er så ufattelig svake at det er vanskelig å forstå at de har funnet veien inn på Nasjonalmuseet.

Lene Trydals kitchete og anatomisk hjelpeløse gruppeportrett av kongefamilien er et sånt eksempel. Jeg kan heller ikke si at jeg er veldig imponert over Tilda Moiseffs rumpefontene, som spruter brun kaffelikør man kan drikke.

Et kunstverk av en rumpefontene der det ser ut som et menneske ligger begravet i en grå puff med bare beina og rumpa stikkende opp. Ut av rumpa renner kaffelikør som blir liggende i en pøl mellom beina.

BANALT: Det er et spennende tema, og det å utforske tabuer knyttet til både kroppsvæsker og kroppsåpninger kan være interessant, men dette fontene-kunstverket blir i mine øyne bare ganske banalt.

Foto: Annar Bjørgli/Nasjonalmuseet

Er det virkelig dette nivået museet vil legge seg på? Og er det slik de vil ønske oss velkommen etter så mange år med stengte dører?

Gråt nesten av skuffelse

Jeg gråt av glede da jeg gikk gjennom de profesjonelt kuraterte samlingsutstillingene på det splitter nye Nasjonalmuseet. Det var så vakkert og dyktig gjennomført.

Det var nesten så jeg tok til tårene oppe i lyssalen også, men denne gangen av skuffelse over at museet ikke legger lista litt høyere for seg selv.

Marthe Mindes trappetrådkunst

BARNDOMSTRAPPEN: Marthe Mindes «Trappen heime» forestiller barndomshjemmets trapp og utforsker hvordan naturen, historien og tradisjoner former oss. Også dette verket lider under å bli plassert i kaotiske omgivelser.

Foto: Annar Bjørgli/Nasjonalmuseet

Hvorfor forspiller de denne gylne anledningen til å skape for eksempel en modig tematisk utstilling, der de gjennom det beste samtidskunsten har å by på utforsker et spennende og relevant tema?

De store spørsmålene som stilles knyttet til kvalitet og hva som egentlig er kunst og hvem som bestemmer er spennende, men jeg opplever ikke at utstillingen bærer frem interessante refleksjoner eller svar omkring dette.

Utstillingskonseptet er syltynt og kvaliteten vekslende. Jeg kaller det trist.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne videre om hva jeg synes om nye Munchmuseet eller Deichman Bjørvika i Oslo. Se også anmeldelsen av Lene Berg sin utstilling på Festspillene i Bergen.