Hopp til innhold
Anmeldelse

Er vår verden den beste?

Fortellingen om Narnia er en tydelig inspirasjon for Susanna Clarkes fengende fabel om en parallell verden.

Forfatterportrett + bokforside. Susanna Clarke + Piranesi
Foto: Gursli Berg forlag
Bok

Piranesi

Susanna Clarke

Oversatt av Kirsti Vogt

Roman

August 2022

Gursli Berg

For atten år siden gjorde den britiske forfatteren Susanna Clarke furore med debutromanen «Jonathan Strange og herr Norrell», en fortelling om magiens tilbakekomst til de britiske øyer. Den ble også TV-serie, produsert av BBC.

Så ble det tyst.

Etter suksessen ble Clarke rammet av utmattelsessyndrom og kunne knapt skrive. Derfor har vi måttet vente lenge på denne nye romanen. Men den som venter på noe godt ...

«Piranesi» er en underholdningsroman i fantasysjangeren, skrevet for et voksent publikum. Den begynner omstendelig, med en jeg-forteller som definerer sin hverdag og sin verden:

Da Månen steg i Tredje Nordlige Sal, gikk jeg til Niende Vestibyle for å overvære de tre Tidevannenes forening. Dette er noe som inntreffer bare én gang hvert åttende år.

Susanna Clarke: «Piranesi»

Det krever temmelig mye velvilje av leseren å la seg rive med. Men så: For en verden som åpenbarer seg!

For en spennende person Piranesi er. Men hvem er egentlig den Andre?

Fredelig tosomhet. Eller?

Det er den Andre som kaller vår forteller for Piranesi. Det er en henvisning til den italienske arkitekten Giovanni Battista Piranesi, som på 1700-tallet skapte imaginære fengsler og storslåtte byer i sine sinnrike grafiske trykk.

Den verdenen vår Piranesi befinner seg i, kan ligne på italienerens tegninger, med sal etter sal – nærmest i det uendelige – vestibyler, trapper og etasjer, og ikke minst statuer.

Det finnes ingen flere mennesker her, bortsett fra knoklene til tretten døde personer, som Piranesi omsorgsfullt pusler om og viser respekt for.

To ganger i uken møtes Piranesi og den Andre. Deres mål er å finne frem til en magisk kunnskap som innebærer å overvinne døden.

Utenom de to tilmålte timene med den Andre er Piranesi alene.

Den skumle fremmede

Plutselig en dag er det spor etter nok et menneske blant statuene. Er det venn eller fiende? Og hvorfor er det så mye Piranesi ikke husker?

Hver dag skriver han i dagbøkene sine, nøyaktige observasjoner av tidevannet, skyene, eller fuglene, som han kommuniserer med på sitt enkle vis. Han ser på seg selv som en vitenskapsmann som dokumenterer Huset, hans verden.

Han føler seg i pakt med både byggverk og skapningene rundt seg.

Men brått sniker Susanna Clarke uhyggen inn, både i leserens og Piranesis sinn. Er Huset noe som bare eksisterer i Piranesis hode? Hvem er han, egentlig? Og hvorfor skulle noen ville gjøre ham vondt?

Lener seg på Narnia

Ingen som har lest C.S. Lewis' fantastiske Narnia-fortellinger vil være i tvil om hvor Clarke henter inspirasjon fra.

Det finnes dører inn til parallelle verdener fra vår egen. Men i en annen verden råder andre forhold.

Statuene, som Piranesi henter styrke og trøst fra, minner om alle dem som Heksa Hvit har forhekset. Her er det tanker, sivet inn fra vår verden, som materialiserer seg som statuer.

Også Platons hulelignelse rinner meg i hu. Der holdes noen fanger lenket i en hule og ser bare skyggene av det som befinner seg i den virkelige verden. Er Piranesi en fange?

Store spørsmål, åpne svar

Slik Huset har sal etter sal, har romanen lag på lag. Den stiller spørsmål om hva slags liv som er verdt å leve.

Er det så galt å sette pris på ensomheten og et kontemplativt liv? Dette er en erkjennelse som godt kan ha sprunget ut under de første korona-nedstengningene, der så mange skrek opp om savnet av sosialt liv.

Susanna Clarke kan minne om Margaret Atwood, som i sin MaddAddaM-trilogi skriver om en ryggesløs forskers eksperimentering med menneskene.

Men i motsetning til hennes flom av fortellinger, som alltid skildrer en tukling med naturen som er teknologisk mulig, er «Piranesi» en stillfarende og magisk fabel der uhyggen sprer seg litt etter litt, før gåte etter gåte får sitt svar.

Kirsti Vogts oversettelse er godt håndverk.

Romanen er både dyster og håpefull. Den stimulerer tanken.

Les den som underholdning eller som en antydning om at verden er det stedet vi selv gjør den til. Mulighetene er legio.

Hei!

Hei! Jeg anmelder bøker både for barn og voksne i NRK. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anmeldelser av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle.