Da Donald Trump ble valgt til USAs president i 2016, satte den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg seg ned og skrev et teaterstykke i ren frustrasjon. En allergisk reaksjon, kalte han det. Det er i alle fall slik det blir sagt.
Mayenburg reagerte ikke bare på det amerikanske valget. Også fenomenene Erdogan, Putin og Brexit lå bak som frustrasjonsmomenter for et stykke som etter sigende ble skrevet i sinne. Samtidig er det gått en presidentperiode siden det ble skrevet. Mye vann har rent i havet, et Trump-kapittel er lukket, i hvert fall sett fra denne siden av Atlanteren. Akkurat trumpismen og den tidligere presidentens strategier og mekanismer er blitt så grundig gjennomgått i mediene de siste årene at om man ser stykket med det for øyet, oppleves det allerede litt utdatert.
Manipulerende tyrann
Med «Pang!», Riksteatrets første nye premiere på det som føles som en evighet, slår teatret altså til med politisk familiesatire. Hovedkarakteren Rolf Pang er tyrannen som tilraner seg verden gjennom alternativ historiefortelling. Stykket er hans egenregisserte fortelling basert på bildet han skaper av seg selv.
Rolf Pang gjør verden til sitt enevelde når han entrer den. Han er den bisarre babyen som river hodet av teddybjørnen sin allerede mens han ligger i barnevognen. Barnet som beføler barnevakten og kommer unna med det. En tyrann i en babykropp oppfostret av politisk korrekte, velmenende og avmektige foreldre.
VOKSENBARN ELLER BARNEVOKSEN? Olav Waastad spiller gutten med en intenst slu motstand mot alle hindre han møter. Pang er en karakter som forstår at han er kjip og mestrer det til fingerspissene.
FORVENTNINGSFULLE: Herr og fru Pang (Ida Klem og Espen Alknes) gleder seg til å bli foreldre. Lite vet de hvilket monster de skal bringe verden.
EN FARLIG MANN: Og plutselig var søte, lille Rolf Pang (Olav Waastad) en farlig mann. Helt i stand til fullstendig å kontrollere seg selv og andre.
For Pang forblir i trassalderen. Det som for mange er en fase, et steg på veien mot modning og empati, blir en mulighet han kan gripe, en tilstand han kan sementere.
Rolf Pang er grenseløs til det eksplosive. Der foreldrene snur kappen etter vinden, vender Rolf Pang vinden slik at kappa blåser riktig vei.
Voksenbarn eller barnevoksen?
Olav Waastad spiller gutten med en intenst slu motstand mot alle hindre han møter. Pang er en karakter som forstår at han er kjip og mestrer det til fingerspissene. Men han er også en forvirrende karakter, en mann og et barn på samme tid. Det refereres stadig i stykket til at han «bare er fem år», men han trenger ikke å leses slik. I vekslingen mellom det barnlige og det svært voksne oppstår en forvirring. Er han et voksenbarn eller en barnevoksen? Hvordan skal en forholde seg til et slikt vesen?
Akkurat der klinger stykket tydelig inn i samtiden.
GRAB THEM BY THE PUSSY: Rebekka Nystabakk spiller barnevakten som Pang er grenseløs overfor – og kommer unna med det fordi han er et utforskende lite barn. Bildet viser bruken av kamera på grønnvegg, der Rolf Pang kommer ut av en luke på venstre side og tar for seg av skjermbildet. Scener som disse fungerer svært godt i forestillingen.
Foto: Erika Hebbert/RiksteatretReality-virkemidler
Olav Myrtvedts scenografi underbygger på en smart måte Pangs manipulering av virkeligheten. I tråd med realitylivet filmes alt som skjer. Bruken av grønnskjerm er sentral. Her blir foreldrene til dukker i baby-Pangs dukkehus, manipulert og ute av stand til å gripe inn i eget liv. Fargebruken er sterk og klar og glad, det samme gjelder for Christina Loverys kostymer. Spørsmålet er om det blir litt for retropreget – det er som om barnet og foreldrene lever i hver sine tider.
En rekke stødige skuespillere byr på impro, snurrige opptrinn og et hav av dialekter. Samspillet er fint. På kritikervisningen, som ligger til grunn for denne anmeldelsen, hadde likevel ikke stykket rukket å skru seg helt til.
Sparker i alle retninger
Stykkets problem er at det sliter med hvem det skal ramme. Politisk har det overraskende liten brodd, til det sier det for lite nytt, og i foreldrekritikken er det til dels så 2017. I den forstand at dagens politisk korrekte foreldre eksempelvis ikke eksponerer barna sine slik herr og fru Pang gjør. For noen er det nesten slik at bare bilde av et lite babyøre på Instagram grenser mot overeksponering.
Men mekanismene er fortsatt de samme: At ens eget barn er et vidunderbarn. Og ingen skal få stoppe det.
Fiffig advarsel
Rolf Pang presenterer enkle løsninger på kompliserte problemer. Slik skaper han et absurd tyranni. Stykket er fiffig, men morsomst i parodiene. Særlig Bartek Kaminskis presise komiske timing løfter stykket – enten han er russisk fiolinlærer eller våpenentusiast med myk dialekt fra austre Agder.
MORSOMT: Bartek Kaminskis (foran til venstre) komiske timing løfter stykket.
Foto: Erika Hebbert/RiksteatretDet finnes få å sympatisere med her. De få karakterene som forsøker å snakke fornuft, blir stilnet av trusler fra Pang.
«Pang!» er en fargerik og morsom forestilling som sparker i så mange retninger at det blir vanskelig å føle seg truffet. Likevel: Nå som verden nettopp har takket av en leder med Pang-ske trekk, fungerer Mayenburgs stykke tross alt som en advarsel mot å avle en ny.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
