En sjeldent god «Peer Gynt»

Det sies at kjøkkenet er husets hjerte. Kan hende er det dét han har tenkt på, regissør Ole Anders Tandberg, når han i Riksteatrets oppsetning av Ibsens store dramatiske dikt om livsløgneren Peer lar hele handlingen utspille seg i hjemlige omgivelser.

Både dovregubber og knappestøpere kan enkelt finne veien inn til mors – og Peers – slitne kjøkken.

Overraskende og friskt

På Tandbergs kjøkkenbenk har Ibsens dikt blitt renset og filetert. Deretter har Tandberg latt Øyvind Berg gjendikte «Peer Gynt». I denne oppsetningen kommer Bergs språk Ibsens i møte, og rim og rytme er bevart. Resultatet er overraskende og friskt.

Det er få språklige gleder som overgår at rim virkelig sitter.

Riksteatret serverer en folkelig Peer. Anders Baasmo får Peers replikker til å klinge tilforlatelig og lett, som om det er en hverdagslig ting å lire av seg fraser som «Sa mor. Sa mor! Er du født i fjor?». Når Gisken Armand nærmest gnistrer som Mor Åse, gir det forestillingen en solid start på denne reisen i Peers kjøkken av drømmer.

Ny start

Men Tandbergs «Peer Gynt» er først og fremst god fordi den setter et tydelig premiss fra starten. Regissøren har hentet opp en scene fra femte akt og plassert den først stykket. Hos Ibsen virvler naturen seg opp mot Peer og anklager ham for alt som aldri ble noe av. Tanker han skulle tenkt, sanger han skulle sunget, tårer han skulle grått. «I din hjertegrube / har vi ligget og ventet, – / vi ble aldri hentet,» får Peer høre. Disse stemmene representerer alt Peer vek fra.

Alt som aldri ble noe av

Hos Riksteatret er det sentrale karakterer fra Peers liv som kommer med de rammende replikkene. Når Peers liv passerer i revy ved kjøkkenbordet, klinger ekkoet fra disse anklagene stadig med.

Det er utgangspunktet for Peers kjøkkenreise. Med alt som aldri ble noe av. Og dette gjør det enkelt for en publikummer å lese sitt eget liv inn i Peers. Dovregubben, Ingrid fra Hæstad gård, skipskokken og Anitra blir skikkelser som endrer form i publikums indre, men som likevel beholder sin funksjon: Dem vi sviktet, dem vi lot fare.

I Peers hode

Tandberg lar samtlige skuespillere spille flere roller – hver av dem som en representasjon. Thea Lambrechts Vaulen blir forrådt som Ingrid, begjærer Peer som Den grønnkledde, lurer ham som Anitra, og til sist møter hun ham som Passasjeren. Alle karakterene ikledd samme brudekjole, men stadig mer preget av konsekvensene av Peers svik.

Ut fra samme prinsipp spiller Gisken Armand både Mor Åse og Solveig. Disse sammenknytningene av karakterer kler kjøkkenformatet godt. Samtidig understreker det at handlingen utspiller seg i Peers hode. Og der er det plass til mye.

Det gyntske kjøkken

Det hverdagslige og muntre preget understrekes av Joel Sahlins musikk, som følger Peer gjennom så å si hele stykket. Som et lydspor til Peers liv minner det samtidig innimellom om lettbeint underholdning (det er jo tross alt fiksjon, dette), og også litt om et radioprogram. Det er ingen tvil om at musikken har en viktig funksjon i å underbygge og forsterke stemning, men også i å hindre Peer fra å dvele for lenge i sine kjøkkengrublerier.

I scenograf Erlend Birkelands kjøkken, som kunne vært mitt eller ditt fra en tid, et sted og en gang, hikster, humrer og leker Anders Baasmo seg med Peer Gynts viderverdigheter.

Oppkvikkende

Intensiteten i forestillingen glipper innimellom i stykkets andre del – men mest av alt er dette en oppkvikkende oppsetning av «Peer Gynt».

Forestillingen er morsom, nesten hverdagslig, full av dikt og forbannet løgn som rommer overgrep, sårhet og svært ofte en god latter.

Et par timer i det gyntske kjøkken en høst- eller vinterkveld er å anbefale.