Anmeldelse

Når #metoo blir #vanessaogså

En helstøpt, sitrende og akkurat passende ubehagelig Metoo-roman, som lugger deg i din moralske hjerterot.

Kate Elizabeth Russell og bokomslag "Min mørke Vanessa"

MED FINESSE: Kate Elizabeth Russel har skrevet en tankevekkende roman som vekker metoo-debatten til live igjen.

Foto: Elena Seibert / Aschehoug forlag
Bok

Min mørke Vanessa

Kate Elizabeth Russell

Roman

2020

Aschehoug

«Min mørke Vanessa»: En historie om forbudt kjærlighet?

Nei. Eller jo. Men nei.

Mens jeg som leser røres inn i en grumsete grøt av lengsel, erotikk, løgner og manipulasjon, blir jeg likevel i tvil til tider. For hvor går egentlig grensen mellom overgrep og destruktiv kjærlighet? Hva er definisjonen på maktmisbruk, og når og hvordan gjelds prinsippet om samtykke? Ikke minst: Hvem er dommerne som definerer?

Debutant Kate Elizabeth Russell er ikke redd for å kaste oss inn i en svimlende trommel av slike spørsmål. Og det er nettopp dette som gjør henne god.

Virkelighetsbildet rokkes ved

Boka kaster oss hodestups inn i tematikken helt fra start. Året er 2017, Vanessa Wye er 32 år. Det går etter alle målestokker ganske dårlig.

Midt i en nedadgående spiral av meningsløshet, har det skjedd noe som rokker ved Vanessas livshistorie: Jacob Strane, engelskprofessoren hun innledet et forhold til på internatskolen, er blitt anklaget for misbruk av et knippe studenter. Metoo-stormen herjer. Strane, som mer eller mindre har dominert livet hennes i 17 ulidelige år, er i krise. Dette tvinger Vanessa inn i sin egen sådan – for med henne var det jo annerledes?

Romanen spretter frem og tilbake mellom to tidslinjer, mellom to Vanessaer: Nåtidens og den 15-årige. Gjennom sistnevnte får vi være med på det skjebnesvangre møtet med den 42-årige professoren (og ja, han ser akkurat slik ut som du tror han gjør: Briller og skjegg og brunlige klær).

Vi får følge utviklingen med en sitrende og ubehagelig forventning om det vi vet kommer.

Det funker glimrende å få historien fra to forskjellige hold: En fremadpekende pil som preges av lidenskap og naivitet, og en tilbakeskuende pil som er merket av konsekvensene. Begge er nødvendige å ha med, for å forstå og sympatisere med protagonisten Vanessa.

Men det er helt klart det retrospektive narrativet som fanger meg mest. Det er det som er levende og pulserende. Det er det som kryper under huden.

(...) kroppen så stor at den kunne knuse meg hvis han ikke var forsiktig. Men han er forsiktig og han er god og han elsker meg og jeg vil dette. Jeg føler meg fortsatt revet i to da han trenger inn, kommer antagelig alltid til å føle det sånn, men jeg vil det. Jeg må det.

Vanessa


Det perfekte offer

Vi fornemmer fort hvem Vanessa er, hvilke polariteter som bor i henne: Både lidenskap og nihilisme, utilregnelighet og stahet, skarpe brodder og tynn hud, årvåkenhet og blindhet, narsissisme og selvforakt, styrke og destruktivitet. Hun går mot strømmen, men er dypt ensom. Hun er skarp som få, men føler seg ikke sett.

Alt dette gjør henne til Stranes perfekte offer. Et offer som svever i ingenmannsland i 17 år, fortrenger og forvrenger. Hun identifiserer seg ikke med andre ofre for misbruk, men kommer heller ikke videre med livet sitt.

Ikke at jeg er blitt voldtatt. Ikke voldtatt-voldtatt

Vanessa

Illusjonen om kjærlighet

Forholdet mellom Vanessa og Strane er så intrikat vevd. Så romantisk villedende – så pakket inn i litterære referanser og Lolita-konseptualisering – at det til tider er vanskelig å bryte gjennom illusjonen og se det gufne.

Men det er der.

I alle Stranes replikker som nesten umerkelig former Vanessa som en klump med leire, som styrer henne med usynlig hånd, og i alle sexscenene hvor Vanessa stivner og mentalt flyr vekk. Kontrasten mellom hennes forvokste barnekropp og hans svære mannekropp, kontrasten mellom hennes erfaringsgrunnlag og hans, ligger og dirrer i hver eneste linje.

Jeg ville aldri ha gjort det hvis du ikke var så villig (....) Du var så umettelig.

Jacob Strane

Jeg blir til tider direkte kvalm av Strane, og det skal godt gjøres å ikke bli dypt provosert av hans oppførsel. Samtidig blir jeg på et vis dratt inn i hans verdensbilde også, hans logikk, hans etikk.

Mye av hans makt ligger i hans evne til å rasjonalisere det han gjør, og vekke empati med sin sårbarhet. Det er aldri helt soleklart om han er utspekulert i sin maktposisjon, eller bare har mistet kontrollen fullstendig – om han er grunnleggende god, eller om han er et monster.

Dette igjen gjør det lettere å forstå hvordan Vanessa, som på ingen måte er naiv eller dum, kunne la seg til de grader fanges i hans edderkoppnett.

På ingen måte ferdige

Jeg tenker på hvor mange slike historier det finnes der ute i virkeligheten. Hvor mange uklare linjer, hvor mye grums, hvor mye feilstempling, hvor mye tilslørt manipulasjon – og hvor upålitelige ofre kan være i forhold til å erkjenne, si ifra, og be om hjelp.

Dette er ting jeg har fundert over før, men ikke slik – ikke fra så mange kanter på en gang.

For vi er på ingen måte ferdig med å snakke om maktmisbruk og overgrep. Selvfølgelig er vi ikke det. Litteratur som dette er en genial måte å vekke metoo-debatten til live igjen, både i samfunnet og inne i sitt eget hode.

Jeg applauderer Russell for å ha skrevet noe så tankevekkende med såpass finesse, og håper det åpner seg et raust litterært rom som slipper til enda flere slike romaner.

Anbefalt videre lesing: