Mer relevant enn noensinne

I det lille galleriet OSL Contemporary på Frogner i Oslo vises nå nye arbeider av en av våre fremste bildekunstnere: Leonard Rickhard.

Jeg kommer dit alene med desinfiserte hender og maske for ansiktet. De slipper bare inn én kritiker av gangen. Pressevisningen er ikke lenger et sosialt møtepunkt for en ensom yrkesgruppe.

Men denne gangen passer det ganske godt å være mutters alene.

Leonard Rickhard har nemlig gjennom et langt kunstnerliv etablert seg som stillhetens og ensomhetens kunstner. Bildene er preget av en klaustrofobisk, nesten trykkende taushet – en stille kjedsomhet som ikke er til å holde ut.

Spor fra oppveksten

Rickhard maler figurativt i en stilisert, litt naiv stil. I randsonen av bildene er det linjer og tall som om bildene også var tekniske tegninger.

Hans bildeunivers er sterkt preget av oppveksten etter 2. verdenskrig, med motiver som gamle kampfly og forlatte militærbrakker.

Han kretser motivisk omkring ulike former for kulturlandskap, som en rød låvebygning mot en blå sommerhimmel med skurtresker og andre landbruksmaskiner utenfor. Noen ganger understreker han det stillestående ved å bringe inn noe bevegelig, som sydende vannmasser i en nyåpnet demning som stiller det stivnede landskapet i relieff.

Stillestående

OSL Contemporary viser nesten 30 nye bilder fra perioden fra 2018 til 2020.

I maleriet «Budbringer etter solnedgang II» står to mennesker med bakhodet mot oss og ser mot skogen. Vi vet ikke hvem de er, hvorfor de står der, eller hva de venter på. En veldig strømmast tegner seg mot den bleke kveldshimmelen.

I bildet «Scene i vårlys I» ser vi et helikopter som har landet på en åpen slette foran en låve og noen ribbede furutrær.

Noe av det som kjennetegner Rickhards bilder er at det som regel ikke skjer noen ting. Det er bare ventetid.

Vekker et ubehag

Personlig har jeg aldri likt bildene til Leonard Rickhard spesielt godt. Jeg synes de er ubehagelige og nesten slitsomme å se på, uten at det gjør ham til en mindre betydningsfull kunstner i mine øyne. Tvert imot tenker jeg at ubehaget bildene hans vekker, forteller alt om hvor uttrykksfulle de er. Men jeg vet jo ikke – kanskje er det bare jeg som opplever det akkurat sånn, kanskje vekker de noen fjerne erindringsbilder i meg som jeg ikke riktig får grep om.

Etter å ha vandret gjennom utstillingen et par ganger, kan jeg konstatere at Leonard Rickhard er seg selv lik, det er virkeligheten rundt ham som har forandret seg radikalt. Det gjør at hans klaustrofobiske skildringer av ensomhet og isolasjon oppleves som mer relevante enn noensinne.

Av hensyn til smittevern kan det kun være ti besøkende inne på utstillingen samtidig. Publikum oppfordres til å kontakte galleriet i forkant og bestille tid.

Her kan du lese alle anmeldelser fra NRK.

Anbefalt videre lesing: