Anmeldelse

Et fint sted å snakke om krigen, selv om vi «mates med teskje»

«Roseslottet» er Vebjørn Sands desidert største og mest ambisiøse prosjekt. Som kunstkritiker er jeg ikke imponert, men Sand har lyktes med noe viktig.

Rosen i Roseslottet

SYMBOLER: Geometrien i konstruksjonene er bilde på frihet og humanisme. Den hvite rosen er symbol for motstandsbevegelsen som kalte seg «den hvite rosen».

Foto: Sandbox
Kunst

Roseslottet

Kunstinstallasjon og pedagogisk prosjekt

Frognerseteren, Oslo

Juni 2020 til juni 2021

Det er i år 80 år siden okkupasjonen. I den anledning ble nylig Vebjørn Sands spektakulære prosjekt Roseslottet avduket i Holmenkollen.

Sand er et inspirasjonsmenneske med mange ideer og med stor gjennomføringskraft. Etter Leonardo Da Vincis tegninger har han skapt en praktfull bro over E18 i Ås, han har laget isbroer i Antarktis, men aller mest kjent er han kanskje for den store Kepler-stjernen ved Gardermoen. «Roseslottet» er av en helt annen størrelse.

Utstilling, Tryvann, Roseslottet

MALERIER: Installasjonen består blant annet av 90 malerier fra okkupasjonstiden malt av Vebjørn Sand.

Foto: Øzgur Tufan

Målgruppen får vurdere

Allerede mens prosjektet var på tegnebordet ble det dømt nord og ned av kritikere. Vulgært og smakløst var ord som gikk igjen.

Men det er helt andre enn nesehøye kritikere som er målgruppen for dette pedagogiske prosjektet. Det sikter seg primært inn på barnehager, skoleklasser, familier og folk som er interessert i historien vår.

Derfor skal jeg i første omgang sette mitt eget akademikerblikk til side, og lytte til tre 11-åringer: Mine egne to døtre Ane og Julie Bjerke Ramberg, og min bonussønn Teo Kittelsen Bjørang.

Julie Bjerke Ramberg, Teo Kittelsen Bjørang og Ane Bjerke Ramberg

UNGE KUNSTKRITIKERE: 11-åringene Julie Bjerke Ramberg, Teo Kittelsen Bjørang og Ane Bjerke Ramberg

Foto: Mona Pahle Bjerke

Allerede på veien til Roseslottet kunne vi se installasjonen ruve i landskapet. Fra det unge reisefølget kom utsagn som: «... som gullseil over tretoppene.», «... men med strenger som en harpe ...» og «Jeg tenker på Titanic».

Installasjonen er lyssatt, og skal kunne ses fra Oslo sentrum. Den skal stå i Holmenkollen i ett helt år. Den består av fem forgylte geometriske konstruksjoner, som skal symbolisere de fem krigsårene, samt forskjellige sider ved motstandskampen. Konstruksjonene er utformet av Vebjørns bror Eimund Sand. Geometrien er bilde på frihet og humanisme.

Gullslottet, roseslottet, tryvann,

LØKKUPPEL: Barna synes konstruksjonene er eventyrlige.

Foto: Øzgur Tufan

I tillegg til skulpturene har Vebjørn Sand malt 90 malerier med krigsmotiver der han skildrer kjente og mindre kjente sider ved de fem okkupasjonsårene. Det er motstandskampen og krigsfangenes lidelser.

Sterke fortellinger

Det er utrolig fint å få låne barnas øyne. De suger til seg alle de sterke fortellingene fra krigen. De elementene som jeg opplever som ganske kitschy, som gullskulpturene, det russiske tårnet med løkkuppel og den enorme hvite rosen som symboliserer frihetskampen, synes de er helt eventyrlige.

Rosen i Roseslottet

ROSEN er enorm.

Foto: Sandbox
Roseslottet

STJERNEN er i hjertet av det hele.

Foto: Øzgur Tufan

I hjertet av det hele er det en stor krystallinsk stjerne, med en veldig glasskuppel som man kan gå inn i. Barna er begeistret for stjernen og kuppelen, selv om Teo (11) mener at det ville vært enda bedre om stjerne var byttet ut med en rose. « ... så kan man gå inn og bli en del av rosen ...».

Hver av de tre 11-åringene får velge et kunstverk:

Maleriet «Søster Anna», en nonne som ser et krigsfly komme mot henne

«Søster Anna»

Foto: Sandbox
  • Ane velger maleriet «Søster Anna», som viser en nonne som står alene i et goldt, grått landskap og ser et veldig fly som kommer mot henne. «Maleriet gir meg en uro, det viser hvordan enemennesket står opp mot kraften ...»
Maleri av pilot i jagerfly fra 2.verdenskrig

«Den ukjente soldat»

Foto: Sandbox
  • Teo velger maleriet «Den ukjente soldat», et bilde av en ung pilot som nesten er et barn: «Det er ikke greit at de sendte barna ut for å krige.».
Maleriet «Evakuering av de mentalt syke» - overfylt båt

«Evakuering av de mentalt syke»

Foto: Sandbox
  • Julie velger maleriet «Evakuering av de mentalt syke». « ... det er lett å se at det var syke mennesker ... Det er trist å tenke på at bare fordi de har det vondt inni seg så ble de drept fordi de var sett på som mindreverdige ...».

Det er ikke vanskelig å engasjere barna i installasjonen: De gir også uttrykk for følelsen av å ha lært mye: Julie er åpenbart forferdet: «Jeg lærte at de som ble kjærester med tyske soldater ble straffet med å få håret klippet kort, slik at de skulle likne på gutter.».

Det er en sterk opplevelse for barna å være i installasjonen, og de er glade for å komme ut. Men de gir sin varme og uforbeholdne anbefaling.

Kunstkritisk lunken

Det er med andre ord ingen tvil om at Sand har lyktes med den pedagogiske siden av sitt prosjekt. Dette er virkelig et utmerket sted å snakke om krigen.

Når det kommer til det rent kunstneriske, er jeg nok litt mer lunken enn barna.

Jeg synes Eimund Sands skulpturelle tårn der han bruker sjablongaktige ornamenter med planteformer og geometri, er ganske uspennende rent formmessig. I motsetning til den flotte Keplerstjerne på Gardermoen, så klarer ikke dette litt pyntelige juledekorasjon-formspråket å bære den voldsomme monumentaliteten, det er rett og slett et misforhold mellom formspråket og dimensjonene.

Keplerstjernen på Gardermoen

VELLYKKET: Keplerstjernen ved Gardermoen.

Foto: Greve, Jan / NTB scanpix
Leonardo da Vinci broen i Nygårdskrysset

Leonardo da Vinci-broen i Ås.

Foto: Knut Fjeldstad / NTB scanpix
Isbro i København

Isbro laget til klimatoppmøtet i København.

Foto: Kreutzmann Nanna / AP

Mates med teskje

Når det gjelder maleriene er jeg heller ikke der helt overbevist. Dette er et veldig tydelig, fortellende verk med klare, kraftfulle historier fra krigen, men som kunstinstallasjon mangler det dobbeltbunn. Det er kun en vei inn i forståelsen, og den er utlagt figurativt i Sands romantisk impresjonistiske formspråk, med følgetekst hvis man skulle være i tvil om innhold eller hvordan verket bør forstås. Her får man hver detalj matet inn med teskje.

Hvis det skal være noen vits å gjøre det til et kunstuttrykk, fremfor å skrive en tekst, så må det jo være fordi man vil gi det en dobbeltbunn. Det ligger i kunstens natur at den symboliserer og stiliserer. Sånn er det ikke her. Den hvite rosen er symbol for motstandsbevegelsen som kalte seg «den hvite rosen» osv.

Men det viktige spørsmålet er om maleriene er gode? Til det må jeg svare både ja og nei.

Roseslottet bilder

FAMLER: Vebjørn Sand svever mellom ulike inspirasjonskilder.

Foto: Øzgur Tufan

Sand har en solid skolering, men det er som om han kjemper med å finne et fullstendig integrert kunstnerisk formspråk som er hans eget. Han famler og svever mellom ulike inspirasjonskilder: åpenbart Skagen-malerne, de franske impresjonistene og selvfølgelig Edvard Munch. Og når det gjelder det rent maletekniske så lar jeg meg ikke helt overbevise der heller – det mange anatomiske uklarheter i disse bildene.

Det er likevel ikke her skoen trykker – det er mer opplevelsen av at han ikke egentlig undersøker noe. Og hvis han ikke undersøker noe, da finner han heller ikke nye svar. Det han finner er ting som folk allerede har innarbeidet i sitt visuelle repertoar. Som min far pleier å si: «Kunstneren er den som går opp de mentale riksveiene». Her er det ikke noe nybrottsarbeid – her kjøres det på veier som allerede er gått opp av andre.

Lytt til barna

Når det er sagt, er det faktisk ikke så viktig hva jeg synes om dette. Her jobbes det innenfor en estetikk som har en veldig direkte umiddelbar appell, og de fleste som besøker denne attraksjonen er faktisk ikke er snørrhovne, nesehøye kunstkritikere. De er barn, familier og folk uten kunstkompetanse, og mange av dem vil synes dette er magisk, herlig og lærerikt.

Så jeg slutter meg til barnas varme anbefaling: Ta turen! Det er et veldig fint sted å tenke på og snakke om krigen.

Anbefalt videre lesing: