Blendende 1920-tallsfest i Bjørvika

Det har ikke akkurat skortet på fullsceniske oppsetninger av «La traviata» her på berget de siste åra.

Både Nordnorsk opera (2013), Den Norske Opera og Ballett (2015), Trondheim Symfoniorkester og Opera (2018), Bergen Opera (2019) og Opera Nordfjordeid (2022) har servert ulike varianter av historien om kurtisanen Violettas vei fra lettlivet luksus, via umulig kjærlighet til tragisk død.

I den grad greske Rodula Gaitanous nye oppsetning ved Den Norske Opera og Ballett bringer noe nytt til torgs, handler det kanskje mest om å tone ned tendensen til radikale regigrep som har preget operafeltet de siste par tiårene.

Nasjonaloperaens forrige oppsetning, regissert av tyske Tatjana Gürbaca, hadde et betydelig mer radikalt scene­språk og var definitivt mer hardtslående politisk.

Gaitanou har derimot skapt en oppsetning hvor flotte solistprestasjoner først og fremst speiles av blendende scenografi og velkoreograferte ensemblescener.

Det er vakkert og imponerende, men også en smule intetsigende.

Babylon Paris

Gaitanous regimessige hovedgrep er å flytte handlingen fra de litt grå og kjedelige 1850-årene til perioden i fransk historie som ofte refereres til som les Anées folles («de gale årene»), nemlig 1920-tallet.

La det være sagt med en gang: Visuelt er denne oppsetningen en fest.

Øyet frydes av den Art Deco-inspirerte scenografien, og av kostymer som bærer bud om en glamorøs modernitet (som riktignok fremdeles svinger seg i valsetakt, gitt at Verdis musikk fra 1853 forblir uforandret).

Siste akt er kanskje aller mest vellykket visuelt. De nakne og nå helt abstrakte Art deco-buene rammer her inn det sosiale tomrommet som omgir Violetta, samtidig som de står som tunge emblemer for fortiden som hun aldri kan helt kan unnslippe.

Samtidig er det åpenbart at forestillingen appellerer nokså skamløst til en 1920-tallsnostalgi gjenkjennelig fra seriesuksesser som «Downton Abbey» og «Babylon Berlin».

Her ligger det en fare for at vi fascineres at et sosialt miljø som operaen tross alt retter et kritisk blikk mot.

Det skjer noe med blikket når handlingen legges til en tidsepoke preget av oppgjør med patriarkalske holdninger og strukturer. Hendelser i utgangspunktet muliggjort av ujevn maktfordeling kan i 1920-tallsdrakt fremstå som herlig norm­overskridende party­virksomhet.

Uten aspektet av undertrykkelse blir også Violettas tragedie en dimensjon fattigere. I Gaitaous regi har vektleggingen av spektakulære tablåer åpenbart gjort de menneskelige og sosiale aspektene ved dramaet mer utydelige.

Sjarmerende hovedrolle

Vokalt har forestillingen et sterkt kort i den chilenske sopranen Yaritza Véliz i rollen som Violetta. Véliz har en slående evne til å få Verdis velkjente melodilinjer til å våkne til liv og bli spontant uttrykksfulle, ofte på de mest uventede steder.

Véliz har likevel en stemme som sjarmerer mer enn den griper. De helt store og tragiske følelsene kommer aldri fullt til uttrykk i hennes tolkning av Violetta.

Mer skuffende er den italienske tenoren Davide Giusti. Hans Alfredo mangler letthet og fleksibilitet, og ender opp som anstrengt og sjarmløs i uttrykket.

Giusti glimter riktignok til med flott klang i noen av de mer kraftfulle partiene. I det mer intime og lavmælte registeret låter han derimot påfallende flatt.

Baryton Yngve Søberg leverer derimot en solid prestasjon som Giorgio Germont, Alfredos far. Den store konfrontasjonen mellom Giorgio og Violetta i andre akt blir likevel aldri helt det hjerteskjærende dramaet det bør være.

Igjen er problemet at Véliz ikke helt tar ut det dramatiske potensialet som ligger i Violetta-karakteren. I øyeblikk som påkaller desperasjon nøyer hun seg med resignasjon.

De mindre rollene holder på sin side jevnt over høy kvalitet. Magnus Stavelands Gastone sitter vokalt som et skudd, og krydres fornøyelig med en touch av John Cleese i kroppsspråket. Mari Askviks kinky Flora er også et høydepunkt.

Operakoret gjør som vanlig en strålende innsats, og bidrar til at de store ensemblescenene fremstår som ytterst velsmurte maskineri.

Vil for lite

Det er absolutt mye å glede seg over i denne oppsetningen av «La traviata». Dens grunnleggende problem er like fullt at det menneskelige dramaet liksom aldri helt slår gjennom den elegante visuelle overflaten.

Dette handler altså både om Gaitanous' regi og Véliz' tolkning av hovedrollen. Men også dirigent Anja Bilhmaier kunne ha spent opp et større dramatisk lerret fra orkestergraven.

Jeg sitter igjen med en følelse av at denne forestillingen til syvende og sist kanskje ikke vil så mye mer enn å se spektakulær ut. I så måte er det betegnende at det eneste kuttet som gjøres er den andre strofen i Violettas store og tragiske solonummer i begynnelsen av tredje akt.

Den vedvarende populariteten til «La traviata» sier kanskje noe om at operaens tematikk – penger, sex og makt – fremdeles har en viss aktualitet. Et litt skarpere fokus på denne tematikken kunne løftet denne forestillingen enda et par hakk.