Historien om den udødelige divaen

Kanskje kjenner du henne best som Satine i kabaret-filmen Moulin Rouge! eller Sonja i Dostovjevskijs Forbrytelse og straff? Kanskje er det gjennom Vivian i Pretty Woman du sist så henne, eller som Eliza Doolittle i My Fair Lady? Eller kanskje gjennom Greta Garbos karakter Camille i 30-tallsfilmen med samme navn? Maria Magdalena gir heller ikke gale assosiasjoner.

Alle er de, med sine ulikheter til tross, kulturhistoriens varianter av den samme arketypen: en «femme fragile», en hore-madonna-skikkelse, en sex-synderinne som higer etter et «rent» og bedre liv.

Hvem er denne arketypen, og hva har hun i århundrer ønsket å fortelle oss?

Repeterer historien igjen, og igjen. La traviata betyr den falne kvinnen på italiensk og handler om den rike «kurtisanen», den luksusprostituerte, Violetta Valéry. Hun lever i det aristokratiske Paris på 1700-tallet, et overdådig forbrukersamfunn for de bedrestilte, der kroppen hennes er en høyt etterspurt vare. I tillegg er hun smittet av tidens bohem-sykdom, tuberkulose.

På Askepott-aktig vis drømmer hun om å bryte ut av rollen som livet har skjenket henne. Da Violetta møter poeten Alfredo Germont blir drømmen om et annet liv i et øyeblikk virkelig. Hun forelsker seg i Alfredo, og forlater livet som prostituert. Med kjærligheten som innsats starter de et nytt liv på landet.

– Det sies at det er sju grunnleggende historier vi repeterer, igjen og igjen, forteller Hedda Hallesby-Høgåsen, operaforsker og dramaturg ved Operaen.

– Den ene er å overvinne monsteret, som i bibelfortellingen «David og Goliat» eller Star Wars. Den andre er å reise til en annen verden og vende hjem, som i Alice i eventyrland. Den tredje av disse grunnfortellingene finner vi i La traviata og handler om drømmen om forvandling. «Det er den draumen me ber på, at noko vidunderleg skal skje! Some day my prince will come» ... og gjøre det hele annerledes, sier Hedda.

«Det kunne vært meg!» Kurtisanen Violetta møter sin prins, Alfredo, men hvor lett er det egentlig å bryte med sitt tidligere liv?

I Violettas tilfelle er det vanskelig. Fortiden innhenter henne raskt, for faren til Alfredo, Girgio Germont, overbeviser Violetta om at hennes stormfulle fortid vil få konsekvenser for Germont-familien.

For å spare familiens ære, forlater Violetta derfor Alfredo. Kvalt av tuberkuløse lunger, så vel som av samfunnets krav, dør hun til slutt alene. På samme måte som askepott mister skoen, mister Violetta drømmene, slik også karkaterene fra Moulin Rouge! og Kameliadamen gjør.

– Likevel sitter både hovedpersonen og publikum igjen med håpet om at det umulige er mulig. Ved å gjenfortelle denne historien i mange ulike varianter, så opprettholder vi tanken om at «det kunne vært meg! Jeg kan bli rik, berømt eller finne den store lykken!» Det er jo derfor vi forteller disse historiene igjen og igjen. Det handler om noe grunnleggende ved det å være menneske, sier Hedda.

Violettas verdi. I 2006 fikk operasangeren Eli Kristin Hanssveen kjenne på at hennes eget liv faktisk kunne ligne på operafiksjonens virkelighet. Violettas tragiske skjebne hadde fulgt henne hele livet, men bare i det profesjonelle liv – karakteren lot hun ligge igjen på scenekanten, hver gang Violetta falt død om.

Sluttscenen fra La traviata hadde hun sunget flere ganger før. Den handler om hvordan Violetta Valéry bruker sine siste åndedrag på å fortelle Alfredo at han må tørre å finne kjærligheten på nytt, etter at hun dør.

Plutselig var det Odd Erik, mannen hun akkurat hadde feiret ti års bryllupsdag med, som sa det samme.

– De samme ordene som Violetta synger til Alfredo, sa mannen min til meg på sitt dødsleie. At hvis jeg finner kjærligheten på nytt, så må jeg tørre å gifte meg, sier Eli Kristin

Da Odd Erik ble diagnostisert med aggressiv kreft, tok det kun noen uker før han døde.

– I tiden etterpå følte jeg en vanvittig tyngde i kroppen. Lenge orket jeg ikke å synge, men da jeg først gjorde det, sang jeg bedre enn noen gang før. Først da skjønte jeg hva det betydde å «synge ned i kroppen». Jeg kjente tyngden Violetta sang om, sier Eli.

Violetta har fulgt Eli Kristin i over 20 år. Å leve et lite liv med den ulykkelige kurtisanen er hun ikke alene om. Violetta har stått på scenen i 165 år.

– Med Violetta får jeg lov til å leve ut et helt liv på scenen. Hun er så sammensatt, gal, kompleks! Det gjør både musikken og rolletolkningsmulighetene så uendelig mye feitere, sier Eli Kristin.

Et kammerspill om samfunnet der ute. Hvorfor Violetta oppleves som kompleks, er fordi hun er basert på en virkelig historie. I virkeligheten het hun ikke Violetta, men Alphonsine Plessi, kjent under kallenavnet Marie Duplessi.

Hun levde på midten av 1800-tallet og var en styrtrik «demimonde»: en gledespike som kun hadde faste affærer, én av gangen, men som like fullt opererte på grensen til prostitusjon. Hun var smittet med tuberkulose, og i tiden før hennes død hadde hun en affære med forfatteren Alexandre Dumas. Forholdet ble til romanen og skuespillet Kameliadamen, som videre ble til operaen La traviata.

Kun fem år etter Maries død, spilte operaen for fulle hus i store deler av Europa.

I Viktoriatiden var det verken aksept eller kultur for å snakke om samfunnets mange problemområder, som florerende opium-misbruk, prostitusjon eller tuberkulose. Kvinnen var definert utifra mannen hun var gift med, og kjærligheten var ikke knyttet til seksualiteten. Men, på siden av samfunnets puritanske idealer, befant det seg bordeller i hopetall.

Det var en tid for horer og madonnaer.

Viktoriatidens moralryttere fordømte Verdis opera som skadende for sitt publikum, og at den oppfordret til et urent kjønnsliv. Den engelske doktoren og forfatteren William Acton kalte fenomenet traviata-ism. Begrepet brukte han om innsikten publikumet fikk da de gikk hjem fra operaen – gjennom Haymarket i London – og innså at stykkets falne kvinner var tilstede overalt.

Men publikum strømmet til operahusene med sosialpornografisk iver. En publikumsfavoritt var født.

Fallskjermfølelse. Eli Kristin ble igjen castet som Violetta noen år etter at mannen døde. Sorgen loddet fortsatt kroppen, og det var krevende å synge Violetta.

– For å finne ut hvor grensen går, må jeg alltid trå over den. Hvor langt inn i dette materialet klarer jeg å gå? Det var helt fryktelig å teste det ut, jeg gråt mye på øvelsene, forteller Eli Kristin.

Under selve operaforestillingen sprakk det. I siste akt, rett før Violetta dør, sang Eli Kristin de siste hørte fra sin avdøde ektemann. At hennes elskede måtte tørre å forelske seg på nytt igjen. Foran et mørkelagt publikum rant våte strimer nedover ansiktet. Så falt hun om, som Violetta har gjort gjennom hele kulturhistorien.

– Opera gir en vanvittig fallskjermfølelse. Tanken av å stå der på scenen og vite at det kan gå skikkelig gæernt. At du kan treffe kanten, eller sveve ned og lande på 220 meter! Marginene i stemmen er så minimale – det er jo det som er rock'n'roll, smiler Eli Kristin.

Den falne? Violetta grep inn i Eli Kristins liv da døden banket på døra. Kanskje er det ingen andre kunstinstitusjoner som så systematisk behandler døden, sorgen og tragedien som operaen. Operaens dødsrate er massiv, og det skal godt gjøres at ikke minst én sentral rollefigur faller død om i løpet av en operaens akter. Operakritikeren og feminsten Catherine Clement satte dødsraten inn i enda et perspektiv; sceneteppet faller ikke ned før kvinnen dør.

– På en måte er det sant, og på en annen måte er det feil, sier Hedda Hallesby-Høgåsen om at operaen handler om kvinnens død.

– For det første glemmer man da at Violetta, den falne, reiser seg igjen – 4190 ganger bare i fjor! – og spiller ut historien på ny. Og hver gang vi forteller historien på ny, så gjør vi det i lys av den tida vi selv lever i. Vi kan bare skape her og nå, og her og nå ser Violetta annerledes ut enn hun gjorde i 1853.

Hedda mener at den moderne versjonen som går på Operaen denne våren, spesielt understreker hvor sterk Violetta er som karakter.

– I denne produksjonen, der Tatjana Gürbaca har regi, får vi se henne som den mektige kvinnen hun er, med egne penger og sin egen frihet. Vi får bli med inn i hennes hode og se hvordan det er hun som avkler de andre, ikke de som kler av henne.

Å skape sin egen virkelighet. Operaen La traviata begynner og slutter med Violettas død. I det første og siste bildet av Violetta på scenen, står hun i et kunstig Paris rundt seg. I bybildet rundt henne finnes det et kollektiv av mennesker som begjærer henne.

Men der Violetta står, i skyggen av det kapitalistiske samfunnet, er det folketomt og ensomt. Lyden av lyse strykere stiger opp fra orkestergraven; det er en lyd som nærmest gisper etter luft. Foran publikum står hun med et budskap, hun konfronterer dem som ønsker å lytte.

– Musikken i en opera beveger seg på nivået bakenfor ordene, og fortsetter der ordene stopper. Det er operaformens store styrke! Den lager både sin egen virkelighet gjennom musikken, samtidig som den viser vår virkelighet. Violetta er en liten del av en lang historie om mennesket. I møte med henne blir vi både små og store på en gang! sier Hedda Hallesby-Høgåsen.

Hedda forteller at operaens komponist, Giuseppe Verdi, egentlig sa det best selv: «Å kopiere virkeligheten kan være en fin ting, men å skape en virkelighet er enda bedre.»

– Den virkeligheten viser at skam, skyld, fortvilelse, sorg, drømmer og lengsel ikke er noe vi er alene om, men noe vi deler med de vi sitter ved siden av i salen, og med mennesker som levde for 150 år siden, ja faktisk for 400 år siden, da operakunsten ble til.

Anbefalt videre lesing

Hele livet har venninnene Heidi og Helena drømt om å danse i Operaen. Det har kostet dem mye. Les hele saken her.

Bak en operaforestilling finnes det over 600 mennesker du aldri får se. Hvem er de? Les saken her.