«Rottejegeren» ble skrevet av Max Manus, sannsynligvis i 1948, men utgis altså først nå i 2021.
I etterkrigsårene var Manus desillusjonert, plaget av tvil og av ettervirkningene av krigsårene, noe vi i dag ville ha kalt PTSD, og som man på den tid gjerne kalte nerver.
Løsningen var selvmedisinering, ved hjelp av flaskene som ble oppbevart i treskapet på stua, det som kona Tikken med en viss humor kalte for drukkenskapet.
«Rottejegeren» slår meg som en slags terapi der tanker, ideer og anekdoter er kastet ned på papiret, og formulert som en historie om Freddy, en mann som ligner ganske mye på Max Manus. Den spriker vilt i alle retninger, og tråkker over alle slags grenser, både fra 1940-tallet og fra vår tid.
Det er høyst forståelig at denne romanen ikke ble utgitt da den ble skrevet, dette var nok det siste den norske offentlighet ønsket å høre fra nasjonens egen krigshelt.
Vi kan nesten snakke om en litterær sabotasjeaksjon fra Max Manus.
Dette er definitivt skyggesiden av krigsheltene, en samling av menn som ikke lenger passer inn i det sivile samfunn.
Å jakte på rotter
Det er altså Freddy det handler om. Freddy er en rottejeger, en som har arbeidet for England med å likvidere norske stornazister og angivere.
Enkelte av disse karene martres fortsatt av minner om likvidasjonene som gikk galt. Blant annet får vi høre om et usedvanlig stygt og amatørmessig utført drap på en kvinnelig angiver.
Selv plages Freddy mest av tanken på de mange norske liv som gikk tapt i tyskernes represalier.
Denne gjengen av ganske unge veteraner møtes jevnlig. De drikker og røyker og minnes krigens grusomheter, og ikke minst de fine dagene med den idealistiske kampen for fedrelandet.
Brått bryter fedrelandskjærligheten ut hos dem, og like fort slår den over i forakt for det Norge som faktisk eksisterer og de «gode nordmenn» de ser omkring seg.
Spesielt blir Freddys gjeng irritert over alle som gjerne vil fortelle at også de gjorde en stor innsats mot okkupantene.
Til og med dem som arbeidet for – og tjente gode penger på – tyskerne, er nøye med å understreke at de alltid jobbet ekstra sakte.
Mot slutten av romanen gir forfatteren ordet til en karakter som sitter i arrest, som bare kalles Landssvikeren.
Landssvikeren innrømmer å ha gjort feil, at han ikke burde ha gått med tyskerne og Quisling, men at han gjorde det av aktverdige grunner, den samme glødende fedrelandskjærligheten som drev Max Manus og motstandsmennene. Det var altså, om ikke patrioter, så i hvert fall norske nasjonalister på begge sider i krigen i Norge. Freddy går langt i å akseptere denne forklaringen.
Igjen, dette var – for å si det mildt et – ikke et budskap som var i takt med opinionen rett etter krigen.
En annen tid
Det er altså ikke det minste merkelig at «Rottejegeren» ikke ble utgitt da den ble skrevet. Men klarer vi å lese den nå?
For en leser fra 2020-tallet er det andre ting som lett kommer til å dominere inntrykket, og en blir minnet på hvor mye som har skjedd i måten vi tenker på og snakker om andre.
Freddy har, i likhet med Max Manus, en fortid som sjømann og vagabond. Han deler tidens maskuline svermeri for Latin-Amerika, som en kan kjenne igjen fra for eksempel Øvre Richter Frich og Evert Taube.
Med på kjøpet er holdninger til kvinner og til andre folkeslag som sprenger skalaen for det som vi i dag kaller politisk ukorrekt.
Freddy minnes fortsatt med glede en natt i jungelen med «en skitten indianerjente».
Uttrykket han bruker om barn av afrikanere er ikke et jeg tidligere har sett på trykk, og ikke regner med å se igjen med det første.
Ufølsomt? Brutalt? Til og med rasistisk? Ja, sannsynligvis. Men også en ganske presis gjengivelse av sjargongen blant sjømenn på den tiden.
Når det gjelder kvinnesynet, er det spesielt kona Miriam som får gjennomgå. Freddy har lite annet enn forakt til overs til henne, selv om han fortsatt må beundre hennes «erotiske villskap».
Til gjengjeld overgår han seg selv i høystemte kjærlighetserklæringer til motstandskvinnen Gerd, som han innleder et forhold til. En kjærlighetshistorie som kan minne mye om forholdet mellom Max Manus og kona Tikken, et ekteskap som varte livet ut.
Interessant som historisk dokument
La det være klart: «Rottejegeren» er ikke en strømlinjeformet, formfullendt roman. Langt derifra.
Den er rotete, impresjonistisk, uferdig, retningsløs.
Den redder seg inn på at eksistensen til disse karene som strever for å holde seg flytende i etterkrigstidens Norge er slik. Den episodiske, surrete formen gjenspeiler livet deres.
Å kalle det en nødvendig utgivelse er en overdrivelse. Som et historisk dokument om tenkemåten i landet, i kretsen av motstandsmenn og, ikke minst, i hodet til Max Manus, synes jeg likevel den er høyst interessant.
Boken er en nyttig påminnelse om at omkostningene ved å delta i en krig ikke er fullt ut betalt den dagen krigen tar slutt.
Motstandsmennene var hverken speidergutter eller korgutter da krigen begynte. I tillegg ble de preget av det de måtte gå igjennom.
Vi bør kvitte oss med ideen om helten som en som er feilfri, og ikke har personlige svakheter. Helten er heller den som gjør det rette, på tross av sine personlige svakheter.
Og dersom det fortsatt skulle være noen som tror på umuligheten av fremskritt, kan «Rottejegeren» være verdt å kikke på. Dette er ikke mye mer enn 70 år siden.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
