Kazuo Ishiguro, som mottok Nobelprisen i litteratur i 2017, er mer aktuell enn noen gang.
I sitt litterære univers er han Gud, han kan skalte og valte med de små menneskene sine, gi dem sorger, gleder eller kjærlighet.
I dag lanseres hans nye roman, «Klara og solen» – samtidig i hele verden. I den utforsker han også muligheten for evig liv. Det har mennesker fantasert om i uminnelige tider. Gjennom århundrene har religionen gitt svar.
I vår tid er det bare teknologien som setter grenser. Men hvor går grensen, og hva er vi villige til å gi avkall på for å krysse den?
Langsom avsløring
Klara, romanens jeg-forteller, er en såkalt KV, en Kunstig Venn, til salgs for tenåringer som føler seg ensomme. KV-en er dessuten en avlastning for foreldrene, som kan bruke mer tid på jobben enn hjemme med barna.
Ishiguro tar oss med til en ikke navngitt by i et USA i nær fremtid. Mye er gjenkjennelig. Mye er også skremmende annerledes. Det blir raskt klart at folk er delt inn i ulike grupper. Noen har alle muligheter til en lys fremtid, andre ikke. Genetisk manipulering er et stikkord.
Det blir både rørende og skummelt når Ishiguro viser hvilke muligheter legevitenskapen gir. Går det an å ønske det beste, men forårsake det verste?
Sakte avslører forfatteren hvordan den menneskelignende roboten Klara tar inn omverdenen, hvordan hun lærer av den, og gjør sitt ytterste for å redde sin eier, tenåringsjenta Josie, fra snikende sykdom og død.
Den som har lest Ishiguros tidligere bøker, vil kjenne igjen metoden. Leserne kastes rett inn i en verden som bare litt etter litt defineres for oss. Det er en fortellermåte jeg liker; som leser føles det godt å oppdage spor og antydninger underveis.
Retter seg mot yngre publikum?
Noen vil mene Ishiguro forklarer for mye i beretningens løp, at han blir for direkte når trådene til sist skal nøstes. Under lesningen kan man også stusse over Klaras begrensninger og kortslutninger, intelligent og artifisiell som hun er.
Jeg lar meg overbevise av fortellingens indre logikk, og av forfatterens insistering på det emosjonelle.
Kanskje retter han seg mot et yngre publikum enn før. Teksten fremstår i alle fall mer gjennomsiktig og mindre hemmelighetsfull enn i hans tidligere romaner. Den er godt oversatt av Bjørn Alex Herrman.
Hva er et menneske?
Teknologiens utfordringer, i positiv og negativ forstand, ligger forfatteren på hjertet.
Assosiasjonene kan gå til Margaret Atwood, som med sin viser hvor galt det kan gå når vi uten et etisk regelverk benytter all den teknologien som allerede fins. Ian McEwan, som nylig skrev underholdende og kunnskapsrikt om menneskelige roboter i romanen , er en annen naturlig referanse. Disse forfatterne leker i samme virtuelle lekegrind. Der McEwan er skarp og vittig, er Ishiguro varmere, inderligere. Og mer skremmende.
I sin leting etter det genuint menneskelige, lar Kazuo Ishiguro en av personene sine parafrasere en annen nobelprisvinner, nemlig svenske Tomas Tranströmer, som i diktet skildrer hvordan menneskets indre åpner seg som en katedral med romanske buer, hvelv etter hvelv – uendelig.
Når mennesket vil leke Gud
Er det skremselspropaganda Kazuo Ishiguro bedriver?
Han har et klart budskap om at hele vår sivilisasjon står på spill. I denne romanen får også forurensing og solens livgivende kraft avgjørende betydning for handlingen.
Kazuo Ishiguro viderefører sin forskning i det menneskelige – i kjærlighet, liv og død.
Og han spør seg: Hva skjer når mennesket vil være Gud? Og hva skjer når maskinene, og ikke menneskene, blir representanter for den betingelsesløse kjærligheten?
«Klara og Solen» er en foruroligende fabel og dristig samtidskritikk, lettlest og utfordrende på samme tid.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
