Ian McEwan er en smart forfatter. Alltid nysgjerrig. Alltid på jakt etter gnisninger i forholdet mellom folk, som alle forfattere er.
Men han er også på jakt etter hva som gjør et menneske til et menneske og for eksempel ikke en maskin.
I «Maskiner som meg» får kjærestene Charlie og Miranda dette spørsmålet midt i fleisen.
Hvis historien tok en annen retning
Året er 1982 og Ian McEwan driver kontrafaktisk historiefortelling. England taper Falklandsøyene til Argentina. Alan Turing lever i beste velgående. Turing var, som mange vil huske fra filmen "The imitation game", et matematisk geni som arbeidet med å lage en datamaskin som kunne knekke de tyske kodene under 2. verdenskrig. Han var også blant de første som arbeidet med algoritmer og kunstig intelligens.
I den virkelige verden døde Turing i 1954, sannsynligvis i et selvmord siden homofili på den tiden var forbudt i England. I McEwans nye roman har Turing fortsatt å bruke sine unike evner i datateknologiens tjeneste.
I bokens 1982 fins det selvkjørende biler i London. Charlie, en teknologi-interessert latsabb med en dom for skattesnusk bak seg, arver et stort beløp når moren dør. Pengene bruker han til å kjøpe ett av de aller første kunstige menneskene vitenskapen har frembragt. 25 Adam og Eva'er er ute på markedet, de ser ut som mennesker, de snakker, beveger seg og tenker som mennesker, men innvendig er de avansert teknologi.
Androidene er forhåndsprogrammert, men målet er at de skal lære av sine erfaringer og bli stadig bedre utgaver av seg selv.
Hva er et menneske?
La meg stoppe et øyeblikk. Er det ikke slik med oss mennesker også, at vi skal lære av våre erfaringer og bli stadig bedre utgaver av oss selv? Så kommer disse kompliserte følelsene inn og kludrer det til for oss. Misunnelse, svik, hevn, det er så mye som kan gjøre oss dårligere.
Allerede på side 10 skriver McEwan:
Den som her lest en McEwan-fortelling før, vet at slike hint ikke er tilfeldige.
Men så var det kjærligheten, da. Og kunsten, som tar opp i seg vår menneskelige feilbarlighet. Kan en maskin erfare den?
Slike eksistensielle spørsmål diskuterer Ian McEwan. Det kunne blitt svimlende uforståelig. Det blir foruroligende jordnært.
Jeg skal ikke ødelegge leseropplevelsen ved å beskrive plotet, bare konstatere at McEwan alltid skriver plot-drevet og skaper spenning på flere nivåer.
Latterliggjør britisk politikk
Rammen gir ham også muligheten til å harselere over kaoset i britisk politikk som en følge av Brexit. For også i det imaginære 1982 ble det tumulter, kan McEwan sarkastisk fortelle oss. Arbeidsledigheten når nye høyder, ikke minst siden roboter overtar jobbene. Hva skal menneskene bruke fritiden til? Filosofi, kunst, oppfinnelser? Eller nevekamp, alkohol, porno? spør McEwan.
Den britiske forfatteren gjør noe av det samme som Margaret Atwood gjør i sin MaddAddam-trilogi. Han skriver frem fullt plausible konsekvenser av mulighetene som allerede ligger i moderne teknologi.
McEwan gir et spydig stikk til kolleger, og siterer en kritiker som analyserte et nydelig dikt skrevet av en vitenskapsmann:
Skrekkblandet fryd
Klimatrusselen er det heteste temaet på kloden akkurat nå.
«Maskiner som meg» problematiserer en annen trussel som også er menneskeskapt.
Det er dystre fremtidsutsikter. Men når en forfatter som Ian McEwan legger sin svært menneskelige intelligens i beskrivelsen av dem, blir boken en svir å lese.
Romanen er godt oversatt av Einar Blomgren.
