Det begynner å bli lenge siden ytterste høyre i politikken var definert ut fra bare én hårfrisyre. De purunge mennene journalist og forfatter Rasmus Hage Dalland møter på sin ferd gjennom Europa har riktignok barbert seg i nakke og i bakhodet, men beholdt håret på toppen, gjerne med bakoversleik.
På den måten markerer de avstand til den glattbarberte sveisen som har hatt forrang hos nynazister og andre på helt ytterste høyre.
Tar avstand fra nazisme
Alle vi møter i denne boken, et flertall menn, men også noen kvinner, tar avstand fra både nazisme og fascisme. Jødehat vil de fleste av dem ikke ha noe å gjøre med. Heller ikke muslimhat virker å være «innafor» i de identitæres språkbruk.
Det som samler denne ikke helt samstemte flokken fra Roma i sør til Stockholm i nord, er et ønske å gjenreise den tradisjonsrike kulturen i eget land. Det er denne «Leit-Kulturen» som er blitt truet av de siste årenes innvandring. De er mot feminisme, undervisning i kjønnsteori i skolen, og alt som smaker av LHBT-aktivisme.
Leter etter ny ideologi
I og med at de fleste er like unge som journalisten selv, faller jakten på nasjonal eller europeisk identitet sammen med jakten på egen identitet. Flere av dem kan fortelle om ubehagelige møter med innvandrerungdom på skolen, der de har følt seg truet og i mindretall.
Kommunisme og fascisme blir erklært død og begravet. Det står ikke så bra til med liberalismen heller. De identitære søker en ny ideologi som ivaretar de nasjonale og eventuelt de europeiske verdiene.
Helt samkjørte er de ikke. Patrick fra Østerrike tror det skal være mulig å komme fra et muslimsk land, om du lar deg assimilere og bli en del av den europeiske kulturen. Lorenzo fra Italia mener den kulturelle avstanden alltid vil bli for stor, og at han uansett alltid vil ha mer felles med en antifascist fra ytre venstre fra hjemlandet, enn med en muslim – uansett hvor sekulær og høyreorientert denne skulle være.
Kritikk av 68-generasjonen
Iblant oppstår det interessante paradokser underveis. En av jentene, Nikola fra Tsjekkia, irriterer seg over at Storbritannia ikke føles britisk lenger, men virker å overse at mange Brexit-tilhengere var mest opptatt av å bli kvitt østeuropeere som henne.
Innimellom alle reisene i de ulike byene, følger Rasmus Hage Dalland bevegelsens røtter tilbake til Groupement de recherche et d'Etudes pour la Civilisation Européenne, forkortet GRECE («Hellas» på fransk), som stilte seg kritisk til den dominerende 68-generasjonens tankesett. Okkupasjonen av en moské i den franske byen Poitiers i 2012 skaffet bevegelsen oppmerksomhet og nye tilhengere Europa rundt.
Blir invitert med på fest
Rasmus Hage Dalland ser ut til å være i besittelse av en helt egen evne til å skaffe seg tillit i miljøet. Han sitter med rundt leirbålet og blir invitert med på fest. Han er åpen om hensikt og har ikke behov for å skjule sitt eget ståsted, som er et godt stykke lenger til venstre på den politiske fargeskalaen. Metoden består i å stille spørsmål og lytte til det som blir sagt, snarere enn å komme med motargumenter. En av bevegelsens absolutte lederskikkelser, østerrikeren Martin Sellner, gir også journalisten kred for at han snakker med dem og ikke bare om dem.
Hage Dalland må også erkjenne at mye av de bekymringene de identitære målbærer er lette å kjenne seg igjen i: De store endringene liberalisering, globalisering og folkeforflytning fører med seg, kan ramme selv den mest moderate europeer midt i identiteten.
Motargumenter fra Herodot
Mot slutten synes allikevel Hage Dallands tålmodighet med – den tross alt ganske monotone – duren fra medlemmene i identitetsbevegelsen å nærme seg slutten. For at leseren ikke skal bli helt snytt for motargumenter legger han inn noen intermessoer innimellom kapitlene. Her får de som ikke tror verden går under av noen doser multikulturalisme støtte fra erkeeuropeisk hold – hos polske Ryszard Kapuściński. Med støtte hos den greske historikeren Herodot konstaterer den verdensberømte reiseforfatteren at «provinsiell er hva man er hvis ens tenkning er begrenset til et bestemt marginalt område som man tilskriver overdreven universell betydning».
«Identitær. En reise inn i Europas nye høyre» er et eksempel på hvor langt man kan komme med et solid stykke fordomsfri, oppsøkende journalistikk.
