«Hallo verden. Hvordan være menneske i en verden styrt av datamaskiner» etterlater seg en behagelig følelse av mestring på et område som ellers ligger meg relativt fjernt.
I et muntlig og lettfattelig språk forteller den 35 år gamle britiske matematikeren hva algoritmer er, hvordan man lager dem, og hva vi bruker dem til i en bok som er spekket med gjenkjennelige eksempler.
Skreddersyr reklame
Listen med forslag vi får når vi googler noe, er laget av en algoritme. Det samme er det gode forslaget fra min musikalske strømmetjeneste om at jeg burde lytte til låten Ana Damil El Motakallim av den libanesiske sangeren Issam Hajali i dag tidlig. Algoritmer sørger for at alle de personlige dataene jeg mer eller mindre frivillig har gitt fra meg, og som Facebook har solgt videre, blir omsatt til skreddersydd reklame til nettopp meg.
Hannah Fry diskuterer dilemmaene knyttet til å overlate styringen av alt fra biler, fly og militære systemer til algoritmer. Hun viser ved hjelp av eksempler at vi iblant har all grunn til å la algoritmene få det siste ordet, fordi all erfaring tilsier at feilprosenten øker dersom menneskene har vetoretten.
Kompetansesvikt
Iblant bør vi imidlertid være på vakt. Selv om vi ennå ikke er der at algoritmene helt får til å lage førerløse biler, kan de avanserte førerassistentene i moderne biler føre til at vi rett og slett mister kompetansen til å kjøre bilen på egen hånd. Det vil være et problem dersom teknologien skulle svikte.
Hannah Fry argumenterer godt for at algoritmer ikke er drittsekker – det er det mennesker som kan være. Det er mennesker som forsøker å omsette data vi har samlet inn, til målrettet politisk propaganda og misvisende informasjon.
Deep Blues sjakkseier
Fry har med flere konkrete historier som må sies å være obligatoriske når vi nå begynner å skulle skrive algoritmenes historie.
Seieren til IBM-maskinen «Deep Blue» over sjakkmester Garry Kasparov i 1997, er et slikt historisk øyeblikk. Den sovjetiske oberstløytnanten Stanislav Petrovs beslutning om ikke å gjengjelde det alarmsystemet feilaktig trodde var amerikanske raketter i 1983, er et annet
I likhet med svenske Hans Rosling har Hannah Fry gjort suksess som foredragsholder i såkalte TED-talks på internett. Metoden som skal holde publikums oppmerksomhet, synes å være å krydre fortellingen med så mange konkrete eksempler som mulig.
Menneskelige eksempler
På samme måte som skjønnlitteraturen går omveien via et bilde for at vi skal få innsikt i et emne, bruker sakprosaen konkrete eksempler. Denne vekslingen mellom å beskrive abstrakte fenomener ved hjelp av konkrete eksempler fungerer godt også i bokform. Det er ingen tvil om at algoritmene både er menneskeskapte, og at bruken av dem får svært mange menneskelige konsekvenser.
Den mest effektive måten å forklare algoritmenes betydning i våre liv på, oppnår Hannah Fry imidlertid ved å bruke nettopp en metafor. Innledningsvis sammenligner hun det 21. århundrets bruk av algoritmer med vår etablering av moderne infrastruktur i byer i det tjuende århundret:
Det er algoritmene «som har gitt verden alt fra sosiale mediefeeder til søkemotorer og satellittnavigasjon til systemer for anbefaling av musikk, og som er en like stor del av vår moderne infrastruktur som broer, bygninger og fabrikker har vært».
Det er en god og forståelig måte å se det hele på. Broer kan flyttes, bygninger rehabiliteres og fabrikker kan legges ned.
På samme måte inspirerer Frys bok til å tenke over hvordan vi i større grad kan ta styring i et digitalt landskap, der det nok i mange sammenhenger har vært mindre kontroll enn det burde ha vært. Måten vi har innrettet oss i den digitale verdenen på, lar seg ikke endre i en håndvending. Men det er mulig.
