Beste låter:
- Dance of the Clairvoyants
- Comes Then Goes
- Who Ever Said
Eddie Vedder er inne i sitt trettiende år som Pearl Jam-frontfigur, og markerer jubileet med bandets første album siden 2013. «Gigaton» er noe så sjeldent som et nytt album fra et tilårskomment rockeband som ikke føles som et tafatt forsøk på å «henge med i svingene». Og som til og med klarer å by på noen overraskelser.
Pearl Jams politiske agenda har aldri vært spesielt godt skjult, og bandets raseri over samtidens utfordringer kommer også tydelig til syne i 2020.
Man kan kanskje argumentere for at Seattle-bandet har mer å være sint på enn noensinne, men det er likevel ingen selvfølge at et samfunnsengasjert raljeringsalbum fra rockeveteraner skal føles som noe mer enn eldre herrers hytting med neven. Vedder og kollegaene makter å gi president Trump det glatte lag uten å ofre stoltheten – og det hjelper når politiske budskap pakkes inn i solid musikalsk håndverk.
Who ever said.
«Gigaton» starter med et stykke svært velprodusert festivalrock i Who Ever Said, som snakker om å aldri gi opp jaget etter tilfredsstillelse.
Den klarer på finurlig vis å formidle energien man kjenner igjen fra åpningslåta på en festivalkonsert.
Man begynner å glede seg, og kjenner at dette blir gøy. Låta er en umiddelbar bekreftelse på at Pearl Jam fortsatt er relevant, og selv om onde tunger vil ha det til at det bare finnes et visst antall gitarriff der ute, låter dette likevel ferskt og spennende. Når låta er over er det fristende å finne en plastkopp, holde den med munnen og klappe ivrig i hendene, akkurat som en sel på festival. Men det kan man jo ikke gjøre hjemme alene ... eller?
Eddie Vedder er fremdeles like rasende, men virker å ha inntatt en mer post-aggressiv tone. Nå bærer tekstene preg av bitterhet over tapte kamper.
Vedder lette etter steder «Trump hadn’t fucked up yet», og koster på seg tilbakeblikk til gode, gamle dager i stedet for å forsøke å stoppe sine meningsmotstandere (i all hovedsak Donald Trump). Klimakrisen har også alltid vært en viktig fane for Pearl Jam, og «Gigaton» er også breddfull av referanser til hav som stiger i takt med en fremtid som svinner hen (Retrograde).
Dette føles både viktig og riktig: Pearl Jam har en viss nedslagskraft hos målgrupper som kanskje ikke setter klimakampen i høysetet. Ironien i at denne plata antagelig går sin seiersgang i mang en enorm, fossildrevet pickup, er egentlig både trist og morsom.
Dance og the clairvoyants
Eddie Vedders ikoniske stemme holder fortsatt høy, illsint standard, og musikalsk presterer Pearl Jam å fornye seg uten å ofre de banebrytende grunge-røttene sine til krampaktig moderne vederstyggeligheter flere andre rockelegender har bukket under for.
Her har ikke PR- og plateselskap vært på banen i den kreative prosessen, og resultatet er et inderlig og fengende rockealbum med et viktig budskap.
