Tilbake til fremtiden med Don Quijote

Don Quijote er død. Hvem drepte den edle ridder?

Det er utgangspunktet for Riksteatrets forestilling basert på Cervantes’ udødelige roman om den vindmølle-nedkjempende ridderen.

«Don Quijote» er en spansk roman skrevet på starten av 1600-tallet. Få har lest hele det omfattende verket. Det behøver man heller ikke for å gå på teater, ifølge Riksteatret.

Når en murstein av en roman skal bli halvannen times forestilling, må det tas grep. Regissør Yngve Sundvor lar rammen for handlingen utspille seg i et avhørsrom hos politiet, der Sancho Panza (Eirik del Barco Soleglad) sitter i avhør. For: Panza er del av en teatergruppe som har jobbet med å sette opp «Don Quijote» som teater. I løpet av prøvetiden har Don Quijote-karakteren (Svein Harry Schöttker-Hauge) dødd. Forestillingens etterforsker (Anne E. Kokkinn) nøster i hva som har skjedd i forkant av det noe uventede dødsfallet.

Malerisk televisjon

Det ligner en tv-krim. Etterforsker og vitne sitter ved et bord forrest på scenen, og tilbakeblikkene spilles ut bak dem. Scenografien har en vegg dominert av et stort vindu, og der, som vist på en diger tv-skjerm, spilles scener fra teatergruppens oppsetninger av «Don Quijote» ut. Ruten minner noen ganger også om et maleri, og sammen med lyssettingen er dette en fin effekt.

Det er duket for slapstick, intriger og en prøveperiode som bare går sånn passe.

Saken er nemlig den at skuespilleren som spiller Don Quijote i teatergruppens oppsetning (Schöttker-Hauge), går så inn i rollen at han blir Don Quijote i løpet av prøveperioden. Han klarer ikke å legge karakteren fra seg når prøven er over. Og det er dette som gjør Riksteatrets «Don Quijote» fornøyelig: Slapsticken og forvirringen og etter hvert desperasjonen en ridder fra middelalderen kjenner på i møte med vår tid.

Tidsreise

Svein Harry Schöttker-Hauge er denne forestillingens trekkplaster. Med sitt store, hvite hår ser han ut som om han har gjort en tidsreise fra ridderromanenes tid og hit.

Utseendemessig ikke helt ulikt den eksentriske vitenskapsmannen fra 80-tallets «Tilbake til fremtiden»-filmer. Kledd i en rustning som er rimelig på snei tar han riddertidens idealer på det høyeste alvor, også etter at prøvene på teaterstykket er slutt for dagen.

Så skjer det: Regissøren har bestemt seg for å ta Dulcinea, Don Quijotes utkårede, ut av manus. Da går ridderligheten til hodet på den stakkars Don, og han gjør alt som står i hans makt for å redde Dulcinea, som viser seg å være prostituert, hente henne og gjøre henne til sin.

Det som fungerer godt i denne forestillingen, er problematiseringen av ridderidealets møte med vår tid. Schöttker-Hauge spiller en Don Quijote som vil alle vel og som etterlever ridderreglene etter beste evne. Uselviskheten i møte med en nåtid preget av egoisme, skaper en interessant kontrast.

Dulcinea som prostituert er ikke et like vellykket grep, men besøket i nattklubben der hun jobber er likevel interessant når nattklubbsjefen (Patrik Asplund Stenseth) går inn i Don Quijotes fiksjon og forsøker å møte ham der Don Quijote er – i det øyeblikket skjer det noe interessant. Forestillingen kunne gjerne forfulgt dette i enda større grad.

«Don Quijote» har også rom for enda mer galskap. Forestillingen er preget av mye lun moro, men har plass til enda mer slapstick enn i hvert fall generalprøven viste.

Det er også rom for mer utforsking av forholdet mellom galskap og klokskap. «Don Quijote», en roman og en forestilling om en latterliggjort ridder, skaper interessant friksjon når hans enkle, men ærlige ridderlighet ender opp med å latterliggjøre alle rundt ham som ikke lever etter et ideal som handler om å gjøre andre godt.

Sant og virkelig

Forestillingens aspekt om fortolkning av virkelighet kunne også vært dyrket tydeligere. Spennet mellom hva som er sant og hva som er virkelig, er interessant i seg selv – ikke minst i vår tid, der vi i større og større grad velger hvilke hva slags informasjon vi velger å tro på og hva vi velger å avvise. Don Quijote var belest på ridderromaner, dagens mennesker er beleste på sin egen feed.

Don Quijote ser det han vil se – vindmøller er ikke vindmøller, men kjemper som må overvinnes, mens hans følgesvenn Sancho Panza bare tror på det han ser. Panza velger likevel å følge kollegaen inn i fiksjonens ridderverden og forsiktig hjelpe ham med å løsrive seg fra den. Det fører til at Don Quijote dør – i skuffelse over at verden slett ikke var slik han trodde. Der er som Ibsen sier: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme».

Tross en fin hovedrolle, vekker aldri «Don Quijote» de store latterbrølene. Kan hende ble moderniseringen for fiffig for den eldgamle ridder.

Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på NRK.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: