Mindre rik enn romanen, men gjenkjennelig

Nina Lykkes lege- og utroskapsroman «Full spredning» ble en stor suksess da den kom i 2019 med både Bragepris og høye salgstall. Lykkes satiriske fastlegeblikk på middelklassen er nå blitt teaterforestilling. Av middelklassen. For middelklassen. I middelklassens elskede teatersal: Hovedscenen på Nationaltheatret.

For det er unektelig slik at Lykkes roman kommer hjem når den inntar Nationaltheatret. Det er en smart sesongåpner, og billettsalget tyder også på det. Humringen i teatersalen på akkurat de rette stedene under premieren bekrefter forestillingen som godt egnet for dem som kjøper flest teaterbilletter, nemlig middelklassen.

Utroskapskvaler

Fastlegen Elin (Tone Mostraum) har vært sin mann utro over tid. Nå har hun tatt konsekvensen av dette og flyttet ut av hjemmet og inn på sitt eget legekontor. Som i boken går hun i forestillingen gjennom sine fatale valg og analyserer hvorfor ting ble som de ble. Samtidig tar hun imot det hun opplever som stadig mer kravstore pasienter på kontoret. Med kontorets trofaste plastskjelett Tore (Herbert Nordrum) som følgesvenn tar hun et oppgjør med seg selv.

Regissør Tyra Tønnessen står bak suksesser som «Reform 97» og «Julemiddag» ved Nationaltheatret. I dramatiseringen av «Full spredning» har hun skrelt bort skildringen av Elins omgivelser og nabolag, kuttet ned på antall pasienter som svinger innom kontoret og gjort Elins store alkoholkonsum mindre sentralt enn det som skildres i boken.

Ved å fjerne det selvtilfredse middelklassenabolaget Grenda, tas en god del av samfunnsfortellingen bort, og forestillingen sentreres rundt Elin og hennes utroskapskvaler. Da må det legges større vekt på karakterskapingen. Men mennene i Elins liv oppleves like endimensjonale på scenen som i boka. Da er det til tider lite å bygge på, lite som ligger under. Godt da at Mostraum står stødig i hovedrollen.

Og når romanens fine karakter Tore (et skjelett Elin har stående på kontoret og fører sine samtaler med) endrer seg fra å være poengtert satiriker i romanen til å bli hennes ridder og forsvarer på scenen, styrker dette forestillingens Elin, men ikke den herlig bitende dynamikken mellom de to som romanen har. Nordrum gjør en god beinrangel-jobb, men en skuespiller av hans kaliber kan godt få slippe seg mer løs i en rolle som denne. Det er plass til det.

Fra feelgood til eksistensielt

Stykket er på mange måter Elins oppgjør med seg selv. Første akt som en kanossagang av bekjennelser, andre akt en skjærsild. Første akt munter og lun, andre akt fylt av konfrontasjoner og brudd. Innimellom avbrutt av pasientgnål. Forestillingen endrer karakter mellom de to aktene – fra å være feelgood-preget til å bli eksistensiell. Det er et godt grep med en slik vending, selv om den er kontrastfylt.

I forestillingen forandrer veggene i legekontoret seg. I første akt viser den flørtende meldinger, andre akt får den preg av middelaldersk skjærsild. En rimelig heftig dommedag for en enkel fastlege.

Selv om dette er Elins egen historie, der hun ved hjelp av Tore kan stoppe, spole og gjenta fortellingen, så er fortsatt mennene i hennes liv flate karakterer. Trolig et bevisst grep, siden historien er Elins og alt ses med hennes blikk, men underveis tar jeg meg i å tenke at det kanskje hadde vært vel så spennende om vi aldri hadde fått se disse mennene, men heller bygge dem ut i vår egen fantasi.

Uforløst om årsaker

Et tema Tønnessen løfter frem og lar ligge tungt over forestillingen, handler om skyldfordeling, selv om det ikke problematiseres. For Aksel (Kim Haugen), Elins mann, bruker all sin tid på ski, rulleski, løping og sykling. Han er der aldri. Han lytter ikke, forlater heller Elin midt i setninger. Han lar henne aldri få fullføre når hun er på vei til å fortelle eller bekjenne og hører ikke etter. Men han står igjen som fortellingens uskyldige, som den sviktede, likevel. Er det fordi han i sin fjernhet driver med noe sunt og korrekt?

Mens Elin drikker usunt mye og ser Tv-serier på kveldene og til slutt ender opp i armene til ungdomskjæresten Bjørn (Trond Espen Seim)? Forestillingen løfter frem spørsmålet om årsaker, men berører det i liten grad.

Mindre rik

Det lune og muntre svekker satiren når «Full spredning» går fra bok til scene. De som elsker boken bør forberede seg på en litt mindre rik historie fra scenen – like fullt er den gjenkjennelig og ganske morsom. Selv om forestillingen står fint i seg selv, lønner det seg å ha lest romanen først.

«Full spredning» åpner det som forhåpentlig blir en mer normal teatersesong i Oslo. Jeg krysser fingre for at teaterhøsten biter enda mer fra seg enn her når den har rullet skikkelig i gang.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: