Anmeldelse

Sterkt om å starte nytt

I romanen «Der hjemme» utforsker Judith Hermann om man kan finne lykken med en ny flokk på et nytt sted når man er midt i livet.

Judith Hermann og bokomslag til boken "Der hjemme"
Foto: Niklas Lello / Pelikanen forlag
Bok

«Der hjemme»

Judith Hermann

Oversatt av Sverre Dahl

Skjønnlitteratur

Juni 2021

Pelikanen

Å lese Judith Hermanns nye roman er som å møte en gammel sommerforelskelse. Siden vi møttes sist for omtrent tjue år siden, har livene våre tatt vendinger vi den gang ikke ante noe om – men mennesket overfor deg er det samme, bare eldre, modnere. Noe er gått tapt, men noe annet også kommet til.

Judith Hermanns debutbok «Sommerhus, senere» (utkom på tysk i 1998) hensatte hele den tyske, litterære offentligheten i en slags tilstand av kollektiv forelskelse. Den legendariske litteraturkritikeren Marcel Reich Ranicki kalte henne «Der Sound der neuen Generation». Lyden av en ny generasjon.

Og han hadde rett.

1990-tallet, slik det utspilte seg i den tyske hovedstaden, liksom klebet til boksidene.

Jeg befant meg i Berlin på dette tidspunktet, for å lære meg tysk og for å studere litteratur. Kunne dette språket fått noen bedre reklame enn disse sensuelle setningene? Kunne den livsfølelsen vi alle bar på etter murens fall, forvirring, blitt skildret bedre?

Starter på nytt

I «Der hjemme» er brostein i Berlin byttet ut med en åpent åkerlandskap i en landsby ved Nordsjøen et sted nordvest i Tyskland. Hovedpersonen er som snytt ut av en av debutnovellene. Hun er bare blitt eldre. Hun bor i et forfallent hus alene, og serverer på brorens kafè. Et dyr, muligens en mår, krafser rundt på loftet.

Hennes egen voksne datter sender henne koordinatene, så moren skal vite hvor hun er i verden. Mannen hun vel egentlig hører sammen med, datterens far, er i en annen by – og det er visst over.

Dette er altså en fortelling om å være midt i livet og om å starte på nytt på et nytt sted. Er det mulig å være hjemme også her?

Blir sammen med grisebonde

Hvor hører vi hjemme hen? Spørsmålet ligger åpent i denne lille romanen. Jeg sier liten, for Hermann er egentlig ikke en romanforfatter. Også denne boken er mer en novelle med et litt utvidet personale. Hun blir kjent med en jevnaldrende kvinne som liker å sprade naken rundt i hagen. Hun innleder et forhold til broren hennes, som er grisebonde. Hennes egen bror har innledet et svært så asymmetrisk forhold til en ung kvinne, Nike, med store personlige problemer.

Skildringen av mennesker og dynamikken mellom dem er og blir Judith Hermanns store styrke. Hun vokste opp i en leilighet i Kreuzberg, Vest-Berlin.Respekten for annerledeshet var grunnen til at mange søkte seg til denne lille øya midt i Øst-Tyskland, DDR.En stor grad av romslighet preger de mellommenneskelige relasjonene i denne lille «landsbyen». Folk er som de er, og de fleste bor nettopp der fordi de kanskje trenger et litt større rom rundt seg enn gjennomsnittet.

Den som ikke selv er kantete får kaste den første sten.

Finner ny flokk

Judith Hermann er ikke den eneste som interesserer seg for livsvilkårene til dagens mennesker i små samfunn i periferien. Tematisk minner hun denne gangen om den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö, som i romanen «Tritonus» portretterte en dirigent som vendte tilbake fra storbyen og bygget seg en spektakulær villa ved Østersjøen.

Både hos Westö og hos Hermann møter vi menneskene «der hjemme». Mennesker som ikke nødvendigvis er i slekt, forsøker å finne ut av det med hverandre. Kan man bli en flokk selv om man ikke har røttene sine dypt nedfelt i jorda og aner i området som går tilbake i generasjoner? Velsignet være dem som prøver.

Både Hermann og Westö er inne på at beliggenheten ved havet også kan være en forbannelse. Klimaendringer truer med å vaske vekk hele landsbyer og knuse menneskenes forsvarsverk til pinneved.

Stygge situasjoner

Judith Hermanns nye roman renner stille av sted. Humoren, melankolien og sensualiteten er intakt. Det finnes en slags alderens patina her, som også kommer til uttrykk i skildringer av mennesker og situasjoner som er alt annet en sensuelle – snarere stygge.

Det groteske i tilværelsen kommer tydeligere til syne her enn i tideligere bøker av Hermann. Portrettet av den vanskjøttete, ødelagte unge kvinnen Nike, som hovedpersonens bror har et forhold til, er rett og slett hjerteskjærende.

Sommervarmen henger i

Denne romanen er ikke like spektakulær som debuten, men jeg tar meg i å gå å tenke på de enkelte personene også nå, nærmere en uke etter at jeg leste boken. Sommervarmen henger liksom i, selv om det her er ispedd litt saltvann fra Nordsjøen.

«Der hjemme» er en roman som har modnet sammen med forfatteren, og leseren.

Anbefalt videre lesing: