Kjell Westö skygger ikke unna de store temaene i vår tid.
Den 58 år gamle stjernedirigenten og klarinettisten Thomas Brander overlever så vidt et angrep på flyplassen Zaventem utenfor Brussel utført av terrorgruppen IS. Han mister en jobb i Stockholm etter «metoo»-anklager fra en student han hadde et forhold til på musikkakademiet.
Noen setter fyr på asylmottaket, og døde sjøfugler skyller opp på stranden.
Til og med den pågående pandemien har Westö rukket å få med før han leverte fra seg manuskriptet til redaktøren.
Flytter til drømmeslott
Verdens store problemer ligger altså der som en truende sky i horisonten når Thomas Brander flytter inn i sitt arkitekttegnede drømmeslott på en øy på den finske vestkysten. Øya ligger flere ferjeturer fra fastlandet, og Brander har planer om å bo der hele året.
Han blir kjent med mannen i nabohuset, en gitarspillende skolepsykolog ved navn Lindell, og snart viser det seg at det er i spenningsfeltet mellom disse to denne romanen skal utspille seg.
Tonedøv som medmenneske
Den ene er en egoistisk kunstner som er så musikalsk at han til og med får med seg hvilken toneart bilen durer i. Den andre har tatt rollen som barmhjertig samaritan og bærer hele lokalsamfunnet på sine skuldre. Thomas Brander er på sin side temmelig tonedøv når det gjelder forholdet til sine nærmeste.
Han har til gode å virkelig være et medmenneske, og dermed ligger det an til å bli en del ensomme kvelder i det nybygde Casa Tritonus – hvis da ikke nettopp menneskene rundt ham kan redde ham ut av ensomheten.
Vender hjem
«Tritonus» utspiller seg riktignok i vår tid, men Kjell Westös roman handler grunnleggende sett om å vende hjem, og det er jo et tema som har blitt behandlet i litteraturen siden Homer lot Odyssevs komme tilbake til hjembyen Ithaka etter mange års eksil.
Å vende hjem betyr for Randers del også å tåle sitt livs nederlag og forsone seg med at livet ble som det ble.
Nå når han i tillegg blir spurt av naboen om å få skikk på en villfaren lokal ungdom som har begynte å digge Hitler-taler, blir Brander også utfordret til omsider å vende blikket utover seg selv, og bli et medmenneske nå når den internasjonale karrieren ser ut til å være på hell.
Alle skal med
Det er noe virtuost over hvordan Kjell Westö lar oss bli kjent med dirigenten og menneskene rundt ham.
Han viser dem frem som et orkester, der hver og en av dem gjør sitt beste ut fra de forutsetningene de har.
Ikke alle har absolutt gehør og skal lyse på stjernehimmelen, men alle har noe å bidra med, og alle skal med.
Gir velkjent temaer et løft
Mahler og Sibelius surrer og går sent og tidlig i hodet på Thomas Brander, men skikkelig mening får livet først når han tar seg tid til et slag biljard i kjelleren til naboen.
Billedlig talt er forfatteren selv en dirigent, som har som oppgave å få det meste ut av sitt materiale og sine romanpersoner, på samme måte som dirigenten skal løfte og forene de enkelte stemmene i orkesteret.
Kjell Westö behandler riktignok velkjente temaer, men gir dem et løft, og får dem til å klinge sammen i sin underfundig-vakre roman.
Les også:
- Anmeldelse av «Faren ved å være Skrake», fra 2002.
- Anmeldelse av «Svik 1938», som Westö fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2014.
