Judith Hermann
Sommerhus, senere
Gyldendal 2001
Av 68-generasjonen har de unge blitt kritisert for å mangle analytisk dybde og samfunnsengasjement. Yngre kommentatorer har på sin side hevdet at det nettopp er engasjementet som kjennetegner «generasjon Berlin», men at den er ikke-ideologisk, at den unge generasjonen er prestasjonsorientert på en lystbetont måte, at den er målrettet uten å være krampaktig.
Ikke målrettet
Ingen av disse karakteristikkene passer imidlertid helt på Judith Hermanns generasjonerfaring. Personene i de ni novellene er verken analytisk anlagt eller samfunnskritiske, de er heller ikke målrettede, prestasjonsorienterte eller spesielt engasjerte.
Livsfølelsen den tyske trettiåringen fra Berlin formidler i sine debutnoveller kan snarere karakteriseres med utsagnet: Alt står bra til, men ingenting er som det skal.
Dette gjelder ikke bare Hermanns bok, men også andre av de romanene og fortellingene som unge Berlin-forfattere har skrevet de siste årene. Men hvorfor er nettopp Hermanns novellesamling blitt Berlin-generasjonens bok fremfor noen? Hvorfor har nettopp hun opplevd å selge mer enn to hundre tusen eksemplarer av sin debutbok.
Fotomodell
Onde tunger har forsøkt å forklare den eventyrlige suksessen med at hun ble markedsført nærmest som en fotomodell. Bildene av henne gikk Tyskland rundt i forbindelse med lanseringen av boken.
De åpnet markedets sluser på en helt ny måte, ble det hevdet. At Hermanns tiltalende ytre kan ha hjulpet boken til en flying start, er det sikkert noe i, men for at en prosabok med ni fortellinger skal komme i tolv opplag på to år skal det mere til enn at forfatteren har utseendet med seg.
Søvngjengersk
Likevel kan det nok være relevant å ta utgangspunkt i hvordan Judith Hermanns noveller ble markedsført, for å se nærmere på det generasjonsbildet boken tegner. For fotoene av Hermann viser et søvnig, drømmende og hemmelighetsfullt kvinneansikt. De skaper en stemning som også preger novellene. Hermanns unge protagonister beveger seg nemlig rundt i Berlin og omegn som på en terskel mellom søvn og våken, mellom drøm og virkelighet, ja hele samlingen har et slags søvngjengersk preg over seg.
I åpningsnovellen Røde koraller sier en ung russer at han ikke interesser seg for seg selv. Heller ikke vil han høre på sin venninnes historier. Hun på sin side er ikke sikker på hvilken historie hun vil fortelle. Hun vet det ikke, sier hun. Ikke virkelig.
Nettopp dette er noe av kjernepunktet i den generasjonserfaringen som kommer til uttrykk i Hermanns noveller. De unge protagonistene vet lite eller ingenting om hva de egentlig vil. Russerens venninne er i så måte et unntak, hun er riktignok usikker på hvilken historie hun vil fortelle, men at hun vil fortelle historier er klart, for som hun sier: «å komme ut av dem så jeg kan gå videre».
Forvirrede og ubesluttsomme
Det er det få av Hermanns personer som makter. Mange av dem må nesten kunne sies å være autister. De sier ingenting, eller så lite som mulig. De er forvirrede og ubesluttsomme.
Og kanskje er ikke det så rart, for de befinner seg i en situasjon som Hermann beskriver slik: «Dagene var stille, som under vann.» Personene har dukket ned i sine egne tanker og drømmer og kommer bare opp til dagbevissthetens overflate når det er noe helt spesielt som skjer. Som i tittelnovellen Sommerhus, senere, der en ung taxisjåfør ringer til en tidligere venninne.
Stein fant huset om vinteren. Han ringte meg en av de første dagene i desember og sa: «Hallo», så sa han ikke mer. Jeg sa heller ikke noe. Han sa: «Det er Stein», jeg sa: «Jeg hører det», han sa: « Åssen går det», jeg sa: «Hvorfor ringer du», han sa: «Jeg har funnet det», jeg spurte uforstående: «Hva har du funnet?» og han svarte oppglødd: «Huset! Jeg har funnet huset.»
Venninnen hadde glemt både huset og eks-vennen. Bare det at han fem minutter etter telefonsamtalen tropper opp og tar henne med i taxien sin til en forfallen rønne på landet, som han har kjøpt for flere hundre tusen kroner, fører til at venninnen minnes historien fra den gangen, i det minste brokker av den. «Mitt hode var helt tomt», sier hun, «jeg følte meg helt uthult og i en slags merkelig svevende tilstand».
Ubestemmelig uro
Det er hun ikke alene om. Den svevende tilstanden mange av personene i Hermanns bok befinner seg i fører dem opp i situasjoner de ikke vet hvordan de skal håndtere. De ender opp med en ubestemmelig uro og et udefinerbart savn.
I bokens lengste og kanskje mest hemmelighetsfulle novelle, Sonja, vikler en ung billedkunstner seg inn i en trekanthistorie han ikke kommer ut av. Snart er han sammen med Sonja, så med Verena, men forvirringen og ubesluttsomheten slipper ikke helt taket i ham.
«Jeg følte meg vel, kanskje lykkelig, i hvert fall svært rolig. I bakgården begynte lindetrærne å blomstre, og sommerens første uværsbyger dro over byen, det ble varmt. Bare en sjelden gang hadde jeg en følelse av at noen fulgte tett etter meg på gaten; jeg snudde meg, og det var ingen, men den irriterende følelsen slapp ikke. Det var øyeblikk da jeg følte en lengsel, uten at jeg egentlig visste etter hva, at noe skulle hende kanskje, et eller annet oppsiktsvekkende, en forandring, men denne lengselen forsvant igjen like fort som den var kommet.»
I en annen novelle, Orkan, hvor handlingen utspiller seg på Jamaica, blir lengselen etter at noe avgjørende endelig skal skje så sterk at den unge kvinnelige hovedpersonen påkaller en orkan som befinner seg to hundre kilometer fra øyen: «Jeg vil», utbryter hun, «at du skal komme, orkan, for svarte svingende». Vennen hennes svarer: «En orkan er ingen sensasjon. En orkan er noe forferdelig, du vil at den skal komme å frita deg for alle avgjørelsene dine.»
Usentimental melankoli
Her er vi ved et sentralt punkt i den generasjonserfaringen Judith Hermann artikulerer i sine noveller. Personene fortsetter å leve i sin svevende tilstand, i spennet mellom søvn og våken, mellom dag-og nattbevissthet. Og nettopp det at de blir værende i dette spennet, i denne spenningen, at Hermann ikke løser den opp, skaper det helt spesielle suget i novellene, den usentimentale, melankolske sounden.
Slik sett skulle det ikke være noe i veien for å bytte ut det første ordet i tittelen på Hermanns bok, sommerhus, med nesten hva det måtte være av drømmer og vage ønsker for fremtiden. Det andre ordet er derimot nøkkelen til det universet av usikker lengsel og mangel på besluttsomhet som særpreger Judith Hermanns skrivekunst: senere.
Arild Vange
Ordfront 21. februar 2001
Bearbeidet for nett av Christopher Grøndahl