«Chess»: Mer enn en hitparade

Produksjonsselskapet Scenekvelder er ambisiøse. Gjennom standhaftig arbeid har de etablert seg som en solid musikalscene i Norge. Når de nå setter opp en norsk versjon av «Chess», er det etter grundig arbeid, blant annet med tekst og historiefortelling.

For «Chess» er musikalen som mest av alt er en hitparade. Ofte fremføres den i konsertversjon. Historien er ikke like kjent.

Når Scenekvelder setter opp «Chess», er det basert på versjonen «Chess på svenska» fra 2002 – en versjon med tydeligere historiefortelling som går dypere inn i karakterene. I tillegg har regissør Lars Jacobsen strammet fortellingsgrepet ytterligere.

Settingen er en sjakkturnering mellom to av verdens beste spillere: Sovjetiske Anatolij (André Søfteland) og amerikanske Freddie (Espen Grjotheim). Midt under den kalde krigen handler en slik konkurranse om mer enn bare sjakk. Mest av alt er dette en fortelling om kjærlighet, frihet og valg som får konsekvenser.

Turneringen foregår i en italiensk alpeby, og i sjakk og kjærlighet blir alt lov når umulig kjærlighet og sterk frihetslengsel oppstår.

Genial musikal

Chess er en genial musikal. Det musikalske bildet er intrikat, rytmikken spennende, låtene overrasker stadig, og flere av dem har en ganske kompleks struktur. De krever god dynamikk hos sangerne, i tillegg til stemmer med stort register, og ikke minst kontroll i høyden. Mye sitter bra hos de aller fleste, selv om det hos noen til tider hørtes anstrengt ut.

Men sangerlaget er sterkt. Ensemblet er svært stødig, det samme gjelder bandet og de seks danserne på scenen. Danserne utfyller enkelte sanger der hovedrollene synger om vonde minner, og de fungerer dermed også som historiefortellere når sangtekstene innimellom blir utydelige.

Regissør Lars Jacobsen er glad i storslagne scenebilder. Som i «Sound of Music» bruker han dreiescenen flittig og lar handlingen utspille seg i stadig skiftende omgivelser. Det er sømløst og fint gjort. Sammen med bilde- og videoprojeksjoner på bakveggen er scenografien omfattende og detaljrik, men forflytningene oppleves aldri masete eller oppstykkende.

Alle har en baktanke

Der historien i «Chess» tidligere har vært tung å få tak på, er det nærmest motsatt her. Karakterene er spisset og historien klar. Det lider karakterbyggingen litt under: Det er mange store valg, heftige følelser og vonde bekjennelser som skal ut til publikum i løpet av denne helaftenen, og alt makter ikke å berøre.

Sangtekstene vitner om karakterer som treffer effektive beslutninger uten å tvile, de slår raskt fast at «du er mitt livs kjærlighet» og «det er dette jeg vil», uten at det blir like synlig i de samme karakterenes spill.

Besluttsomheten i tekstene vises ikke alltid igjen i regien – men dette har også dobbel bunn. Forestillingens mantra er «Alle spiller alltid et spill», og slik kan språk virke dobbelt. Det gjør Chess spennende: Alle karakterene har en baktanke, en hemmelig motivasjon, gjør noe annet enn de sier de gjør.

Fortreffelig understudy

Tydeligheten i tekstene og fremdriften i handlingen gjør at publikum ikke kommer godt nok under huden på karakterene.

Sanne Kvitnes i rollen som Florence (hun som forlater den ene sjakkspilleren til fordel for den andre), er den av hovedrollene som klarer å berøre mest med et mangefasettert spill, tydelig uttale og nyanserik og vakker sang. Hun gjør definitivt kveldens beste rolle. Karoline Krüger, som kort tid før premieren måtte kaste inn håndkle på grunn av en skade, kan være stolt av sin understudy.

Chess er proft, stort og gøy. Noe smårusk til tross, som at enkelte av rolleinnehaverne fortsatt har en vei å gå før de behersker musikalsjangeren til fulle. Men åttitalls-go’foten er lett å glede, selv om estetikken er en aldri så liten nostalgitripp. Puddelhår og hockeysveiser oppleves som retroversjoner – heller enn autentisk, men det blir mindre viktig i denne sammenhengen.

Om det ikke er rått parti, så setter Chess tvilen sjakk matt på åttitallsfest.

Anbefalt videre lesing: