Storslagen nostalgipakke

Få musikaler har like mange kjente sanger som «The Sound of Music».

Foruten «Do-Re-Mi», «Edelweiss» og tittelsporet «The Sound of Music», slår den til med «Climb Ev’ry Mountain», «My Favourite Things» og «Sixteen Going on Seventeen». For å nevne noen.

Legg til en sjarmerende barneflokk, kjærlighet sterkere enn både klosterliv og enkemannssorg – i tillegg til musikkens magi – og du har en sikker vinner.

Imponerende sangere

Produksjonsselskapet Scenekvelder har skapt en helstøpt musikal på Folketeateret.

Kvaliteten er høy i samtlige ledd, oppsetningen gir en slags fingerspissfølelse av kontroll. Den spiller på et stort register når det kommer til nostalgi og følelser – slik den også er laget for å gjøre.

De mange kjente sangene er musikalens store styrke, og det er også her den virkelig imponerer. Et sjeldent sterkt sanglag anført av Solveig Kringlebotn som nydelig abbedisse og Lena Kristin Ellingsen som en Tonje Glimmerdal-aktig utgave av ungjenta Maria får et fint løft av oppdateringen av det musikalske uttrykket, smart håndtert av musikalsk ansvarlig Atle Halstensen.

Historien handler om den unge klosterjenta Maria som sendes til von Trapp-huset som guvernante for de syv barna i huset.

Enkemann von Trapp er tynget av sorg, men i møte med Maria er det noe som åpner seg i ham, og de ender opp med å gifte seg.

Samtidig befinner de seg i et Østerrike rett før utbruddet av 2. verdenskrig. Nazi-Tyskland banker på døren, en uutholdelig politisk situasjon som splitter kjærester, kolleger og venner. Til slutt må von Trapp-familien flykte.

Dreis

Regissør Lars Jacobsen utnytter Folketeaterets dreiescene til fulle. Når scenen roterer, avslører den stadig flere av von Trapp-husets mange rom og gjør musikalen levende.

Dreiescenen har også en annen viktig funksjon: Den gir gode rom for barnas utfoldelse der de løper, gjemmer seg og leker mellom stuer og i trapper.

Og barna er sentrale i denne musikalen. De er riktignok greit temmet i denne versjonen, men de får i alle fall kjenne på ben som er fulle av spring.

Det er likevel ikke kjærlighetshistorien (som er nydelig spilt av Lena Kristin Ellingsen som Maria og Håvard Bakke som von Trapp) som er det mest sentrale.

«The Sound of Music» er en historie om musikkens og sangens frigjørende kraft. Maria og barnas sang smyger seg raskt og lett inn i kaptein von Trapps hjerte og tiner det.

Kombinert med inderlighet og trøkk fra scenen når den samme smeltingen inn i mange publikumshjerter også.

Gamle dager

«The Sound of Music» er en musikal som heier på det gode og det riktige. Det finnes ingen karakterer som egentlig feiler i denne historien, ikke blant de viktigste. Noen av dem gjør ukloke valg, men har likevel hjertet på rett sted.

Antagonisten, fienden, er en ideologi, nazismen. Tematisk kan det være relevant også i våre dager, men i denne sammenhengen likevel ikke. Den blir ikke farlig nok, og det skyldes dels at handlingen går raskt frem, dels at historien er plassert rett før 2. verdenskrig – også visuelt.

Det er gjennomført og flott, men gammeldags i alt fra klesvalg til sminke og scenografi. Det gammeldagse preget med tjenerskap, guvernanter, abbedisser og det hele gjør at «The Sound of Music» blir en fortelling fra gamle dager.

Lena Kristin Ellingsens Maria er frisk, freidig, fri og frekk – og det er helt nødvendig i denne nostalgipregede oppsetningen. Et gjennomført godt ensemble leverer en musikal som må være blant det beste Folketeateret og Scenekvelder har gjort.

En heftigere og mer storslagen nostalgipakke skal du lete lenge etter.

Anbefalt videre lesing: