Anmeldelse

Folkelig feelgood

For den som leter etter de store følelsene, de store spørsmålene og de klare ordene, har forestillingen «Så som i himmelen» alt man kan drømme om.

Hans Marius Mittet som dirigent med koret i bakgrunnen i Så som i himmelen

Dirigent Daniel får uventede utfordringer når han takker ja til å dirigere det lokale kirkekoret.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Det er knapt en følelse, knapt en livssituasjon, knapt et eneste av de store spørsmålene i livet musikalen «Så som i himmelen» ikke rekker å berøre i løpet av de timene den varer.

Kjærlighet, død, savn, svik, sorg og fortrengning – av de store litterære bildene er det vel bare havet som mangler. Døden og kjærligheten er der til gjengjeld i rikt monn.

Folkelig og kjent

Oslo Nye Teater har lagt seg på en folkelig linje i regien av «Så som i himmelen». Musikalen er basert på Kay Pollaks Oscar-nominerte film fra 2004, og musikalversjonen hadde premiere i Stockholm i 2018.

Jannike Kruse og koret i Så som i himmelen

Jannike Kruse som Gabriella synger så hjertene bevrer. «Gabriellas sang» er den eneste fra filmen som er med i musikaloppsetningen.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Bare én av sangene fra filmen er med i musikalversjonen – til gjengjeld kanskje den viktigste: «Gabriellas sang». Musikken er komponert av Fredrik Kempe, og den er full av referanser til kjente verk – fra sørgemarsj til gospel.

Oslo Nye har hentet inn et musikalsterkt lag til denne forestillingen.

Historien er kjent for dem som har sett filmen: Den handler om en suksessrik dirigent som ødelegges av stresset det profesjonelle musikklivet fører med seg. Han flytter til hjembygda, der ingen kjenner ham, og tar over det lokale kirkekoret. Da får han bryne seg på det livet virkelig er: forelskelse, hverdager, et liv der man må gi og ta for å få verden til å fungere.

Med andre ord: Han åpner opp for følelser i livet sitt. Det kommer aldri uten risiko.

Hans Marius Hoff Mittet og Heidi Ruud Ellingsen i Så som i himmele

Hans Marius Hoff Mittet og Heidi Ruud Ellingsen finner tonen og snakker om livets store spørsmål.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Sjarm uten overraskelser

Teatersjef Kim Bjarke har selv regien på «Så som i himmelen» sammen med Synne Teksum, kjent for regien på TV-serien og teaterstykket «Snøfall». De har valgt å presentere enkle, rene scenebilder som gjør at fortellingen ikke oppleves rotete. Men det medfører mye flytting av kulisser, skyving på vegger og flytting av stoler.

Det gjør også at de flere ganger må benytte seg av grep der en karakter står på kanten av scenen og følger med på det som skjer slik at publikum skal vite at karakteren har fått dette med seg. Fortellerteknisk greit, slik kan man kutte scener og likevel komme unna med helheten i historien. Uten at det er spesielt spennende.

Hans Marius Hoff Mittet i Så som i Himmelen

Hans Marius Hoff Mittet som dirigent Daniel Dareus. Hoff Mittets direksjonsegenskaper står det så som så til med, men det er ikke det viktigste i forestillingen

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Forestillingen har all den sjarmen et publikum som kjenner filmen kan ønske seg. Men stykket yter verken tematikk eller film noen form for kunstnerisk motstand. Det er ikke et stykke som oppleves utfordrende eller overraskende, verken i historiefortelling, uttrykk, spill eller gjennom kunstneriske virkemidler.

Det er en lite komplisert fortelling om livets store spørsmål. Alt som uttrykkes, ligger i replikkene. Elsker man noen, sies det høyt. Forakter man noen, sies det også høyt. Alle følelser, tanker og behov uttrykkes i sang og tekst – det er musikalens vesen.

Da trengs gode musikalskuespillere. Heldigvis er det mange av dem på scenen. Men nøkkelrollen er komediantens.

Kveldens egentlige dirigent

For mens Hans Marius Hoff Mittet som dirigenten fint mestrer overgangen mellom teatral patos og det hviskende og lille, og Heidi Ruud Ellingsen som butikkdamen Lina viser et stort uttrykksregister og Jannike Kruse synger alle hjerter bevrende med «Gabriellas sang», er det Jan Martin Johnsen i rollen som kjøpmann Arne som dirigerer kvelden. Uten hans upåklagelige komiske timing, lydhørhet og rike nyanser i et levende spill, kunne dette blitt en aften som druknet i klisjeer. Johnsen er forestillingens livbøye.

Fra venstre Heidi Ruud Ellingsen, Kari-Ann Grønsund, Jan Martin Johnsen og Hans Marius Hoff Mittet.

Jan Martin Johnsen som butikkinnehaver Arne er forestillingens livbøye med komisk timing og nyanserikt spill. Til venstre for ham: Heidi Ruud Ellingsen og Kari-Ann Grønsund. Til høyre: Hans Marius Hoff Mittet.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Honnør også til Johannes Joner. Kveldens tynneste rolle er definitivt hans. Presten, forestillingens slemme alibi, er skrevet sjablongaktig og gjennomsiktig. Joner makter å fylle rollen med mer enn det historien klarer å gi.

Den magiske klisjeen

Det er noe magisk med klisjeer. Noe skummelt, gjenkjennelig og troverdig. I tilfellet «Så som i himmelen» er det fascinerende hvordan publikum lar seg rive med av selve historien – i så stor grad at når Gabriella velger å forlate sin voldelige mann, er det til spontan applaus fra publikum. Selv om mange av dem trolig kjenner historien og vet at akkurat dette vil skje. Det må bety at fortellingen i seg selv vekker gjenkjennelse og berører.

Det meste er uttalt og klart i dagen i denne forestillingen, det er aldri noen tvil om hva den enkelte karakter tenker og føler. Variasjonen i følelsene som uttrykkes er heller ikke så stor, det går stort sett i fortvilelse og glede i ulike varianter – så er det noe mektig over å se bevegede publikummere. I pausen var svært mange øyne blanke.

La det være sagt: Man skal aldri undervurdere klisjeenes dype verdi.