Boken utspiller seg i all hovedsak på slutten av 1800-tallet, en periode franskmennene kaller «la belle époque». På denne tiden var Frankrike verdens midtpunkt og tiltrakk seg kunstnere og intellektuelle fra hele verden.
Men også de superrike.
Blant disse var den tyrkisk-jødiske greven Moïse de Camondo, som bygget et hus i gaten Rue de Monceau i den franske hovedstadens åttende arrondissement.
BANKIER FRA ISTANBUL: Moïse de Camondo kom fra en av de rikeste bankfamiliene i det ottomanske riket. I 1869 etablerte han seg i Paris.
På sporet av det tapte møblement
Det er i denne bygningen (og omkringliggende parker og gater) at historien i «Brev til Camondo» utspiller seg.
Forfatter Edmund de Waal sporer opp den tapte tid. Ikke gjennom et kakestykke, som i «På sporet av den tapte tid» av Camondos omgangsvenn Marcel Proust. De Waal forteller derimot gjennom tingene.
Og hvilke gjenstander dette er!
LANG FOTSKAMMEL: «En invitasjon til å lese bøker om ettermiddagen». En såkalt duchesse brisée står igjen på soveværelset til de Camondos sønn Nissim.
Foto: Christophe DELLIÈREDatidens ypperste møbelsnekkere utstyrte huset blant annet med det luksuriøse kombinasjonsmøbelet duchesse brisée.
En bokbinder sørget for at alle utgavene av det franske kunsttidsskriftet Gazette des beaux-arts ble innbundet i utsøkt, rødt marokeng-lær.
Huseieren selv var gjerne å se i sin splitter nye Renault landaulette, som han blant annet brukte til å delta i bilracet Paris-Berlin.
Brev til fortiden
I første verdenskrig skjer det som blir grev Moïse de Camondos livs store katastrofe. Sønnen Nissim, som er jagerpilot, blir skutt ned over Tyskland.
Det er da faren bestemmer at huset han bor i, skal bli et museum tilegnet sønnen. Musée Nissim de Camondo står i Paris den dag i dag.
TIL MINNE OM SØNNEN: Museet Nissim de Camondo på 63 Rue de Monceau gjenåpnet i mai i år etter å ha vært stengt under pandemien.
Foto: Christophe DelliereForfatteren Edmund de Waal går rundt i dette fastfrosne tidsbildet av en bygning. Det vekker spørsmål i ham. De stiller han i brevs form til den avdøde eieren.
Formen er krevende. Det kunne fort blitt kunstig, men det fungerer.
Svindyr kommode
De Waal er også en berømt keramiker med utpreget sans for de mest sofistikerte tingene vi menneskene omgir oss med.
Hvordan kunne det ha seg at datidens mennesker i så stor grad lagde ting med en slik kvalitet at det virket som om de var skapt for å vare inn i evigheten, som tilfellet er når familien Camondo skal ha en ny kommode?
Som de Waal skriver:
DYRE MØBLER: Grev Moïse de Camondo hadde sin egen møbelsnekker, en l'ébéniste, som het Jean Henri Riesener. Et av hans verk var denne, en commode à rideaux.
Foto: Christophe DelliereEnder i konsentrasjonsleirene
De Waal former setninger med samme omsorg som når han sitter ved keramikkbordet, og de blir nesten ytterligere foredlet i oversettelsen til Christian Rugstad.
Rugstad oversatte også de Waals forrige utgivelse, «Haren med øyne av rav». I den boken arver de Waal 264 japanske belteknapper, såkalte netsuker. Disse setter ham på sporet av sin jødiske familie, som han til slutt oppdager i Paris.
Både i «Haren med øyne av rav» og «Brev til Camondo» ender ferden for noen av familiemedlemmene i konsentrasjonsleirene. Men de Waal er påpasselig med å ikke la bøkene sine ende der.
Dette er kapittelet før, da jødisk liv i Europa var på sitt mest glitrende, som de Waal lykkes med å få til å skinne.
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
BLI MED LILLEBJØRN TIL PARIS: Lillebjørn Nilsen hentet inspirasjon i den franske hovedstaden til en av sine mest kjente viser. Den norske visesangeren tar deg med på en rundtur i Paris. Opprinnelig sendt i 2009.
