Ni ting du ikke visste om verdens lengste roman

Særlig amerikanerne er kjent for å skrive lange romaner. Men i den uoffisielle konkurransen om å skrive verdens lengste roman, er det en franskmann som besitter rekorden, ifølge Guinness rekordbok, nemlig Marcel Proust.

Hans storverk «À la recherche du temps perdu» kom ut som syv bøker bestående av 12 deler. Første bind kom ut i 1913 og siste bind posthumt i 1927 (han døde i 1922).

Utgaven Guinness forholder seg til er på 9,609,000 tegn.

• Gå rett til lista: 9 ting du ikke visste om verdens lengste roman

Romanen er kjent for sine lange, snirklete setninger. Litteraturhistorikeren Anne-Lise Amadou hadde brukt 29 år (!) på å oversette maratonverket til norsk da den ble utgitt for første gang i 1968. En bragd som er blitt kalt en milepæl i norsk oversetterhistorie.

Sett med dagens øyne virket språket imidlertid litt gammeldags. Franskprofessor Karin Gundersen mente det ikke kledde Proust å se gammelmodig ut på norsk, og satte seg ned og redigerte og reviderte de 3500 sidene. Første bind i den nye utgaven kom ut til hundreårsjubileet i 2013. Like før jul i fjor var sjuende og siste bind i den reviderte utgaven ferdig, med nytt omslagsdesign i Art nouveau-stil.

Bortsett fra å endre konservative språkformer som nu til nå og efter til etter, har Gundersen også tatt hensyn til at Norge er blitt et mer internasjonalt rettet samfunn:

– I den gamle oversettelsen ble ordet brioche oversatt med hvetekake. I dag er nordmenn flest kjent med dette typiske franske bakverket, og brioche fikk stå.

Resultatet er en norsk utgave av romanen som er mer tilgjengelig for norske lesere enn den franske utgaven – som ikke er språklig modernisert – er for dagens franskmenn.

I forbindelse med lanseringen av det nye komplette verket holdt Gyldendal et Proust-seminar. Alle foreleserne – fra Nobel-komiteens Sara Danius til forfatter Tomas Espedal – la vekt på hvor morsom Proust er, og hvor drøy han er på den seksuelle fronten.

• Her er 9 kjente og mindre kjente ting om «På sporet av den tapte tid»:

1. Kjent åpningssetning endret

Den første setningen i «På sporet ...» er en av verdens mest berømte romanåpninger, og er det første Karin Gundersen har tuklet med. I Amadous versjon lød den:« Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs.» Gundersen har forenklet den til:« Lenge gikk jeg tidlig til sengs».

2. En astmatisk sengearbeider

Og apropos det å gå tidlig til sengs: Marcel Proust er sterkt knyttet til nettopp sengen. Han led av astma fra barnsben av, (som ble forsøkt kurert med sigaretter!) og lå mye under dyna. Etter foreldreness død isolerte han seg hjemme, sov om dagen og skrev om natten. Ivrig etter å fullføre storverket sitt, jobbet han inntil det siste med manusene, sittende i senga.

Hans mange fortløpende revisjoner av manus ble en hodepine for forlaget, og det er faktisk umulig å si hva som er den definitive versjonen av romanen slik Marcel ville ha den.

3. En berømt litterær kake

Proust har gitt navn til begrepet ufrivillig hukommelse, eller Proustian memory på engelsk. Tidlig i første bind tar den voksne Marcel en bit av en madeleinekake. Smaken sender ham i en mental tidsmaskin – svosj! – tilbake til et øyeblikk i barndommen, da han fikk servert madeleinekake og linde-te av sin tante.

I resten av verket søker Proust å gripe flere slike glemte sanseopplevelser. Madeleinekaken har dermed blitt et symbol på sanseopplevelser som uventet vekker minner.

4. Hva handler romanen egentlig om?

Det skjer ikke så mye ytre handling på de vel 3000 sidene. Vi følger Marcel i sving i den parisiske sosieteten, men mye handler om hans minner fra barndommen og hans rike indre liv. Den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette har oppsummert verket i én setning:

Marcel blir forfatter!

5. Bind 3 er kneika du må over

Salgstallene fra Frankrike viser: Halvparten av dem som leser første bind, «Veien til Swann», gir seg med den. Og halvparten igjen av dem som går videre til andre bind gir seg der. Men de som står på gjennom bind tre, «Hos Guermantes», leser seg oftest gjennom hele verket.

Dette ifølge Proust-kjenner Antoine Compagnon i intervju med Dagsavisen.

6. Våte drømmer

Selv om mange først og fremst tenker på lange setninger og en forfinet estetisk sans når de tenker på «På poret av den tapte tid», er boken full av seksualitet. Prorektor ved Universitetet i Oslo og professor i Fransk, Gro Bjørnerud Mo, har vist at Proust skriver mye om en type drømmer vi sjelden snakker høyt om:

– Min artikkel handler om våte drømmer hos Proust, og om de vidunderligste antikke teorier om at våte drømmer er sanne. Logikken er at kroppen reagerer på samme måte på det drømte begjæret som den ville reagert i våken tilstand.

7. Et hemmelig homofilt budskap

Selv om Marcel Proust var homofil, gjorde han hovedpersonen Marcel til en heterofil forteller og hovedperson, som forelsker seg i Albertine. Mye er blitt skrevet om de skjulte og mindre skjulte homofile referansene i romanen.

På Gyldendals Proust-seminar holdt ständig sekreterare ved Nobelkomiteen og Proust-forsker Sara Danius et times foredrag om en ny måte å lese «På sporet av den tapte tid» på. Hun har interessert seg for passasjer der hun mener Proust foreslår for leseren å lese romanen invertert på det seksuelle – altså at menn kan leses som kvinner, og kvinner som menn.

– En invertert er et av uttrykkene franskmenn brukte om homofile på Proust sin tid. I datidens syn var en homofil mann en biologisk mann utad, med en kvinnelig sjel inni seg. Proust tilbyr på hemmelighetsfullt vis leseren to ulike lesemåter for verket sitt: én heterofil og én homofil.

8. Sadomasochistiske ritualer på bordell

Forfatter Jonny Halberg har lest alle bindene to ganger og betegner seg selv som Proust-gal.

Fra det rike persongalleriet trekker han fram sin absolutte favoritt, en flamboyant homofil baron:

– En av de mer avsindige romanpersonene i moderne litteratur er Baron Palamédes de Charlus, som holder en pågående hysterisk forestilling gjennom Prousts romanserie. Han driver med gemen sladder i salonger og middagsselskaper.

– Det finnes ikke grense for hva baronen tillater seg å komme med av infame påstander om sosietens medlemmer, eller bedrive av åpenlyst dobbeltspill som skjult homofil og erklært homofob. Han faller pladask for en talentfull ung fiolinist, og utviser voldsomme sjalusianfall offentlig.

– Det topper seg mot slutten av romanen, der Charlus deltar i lenkeklirrende sadomasochistiske ritualer i bordellet til den tidligere skredderen Jupien.

– Charlus er delvis bygget på en fenomenalt selvopptatt dandy i den parisiske sosieteten, Robert de Montesquieu, som Marcel Proust hadde et mildt sagt ambivalent forhold til, og som skrev svulstige symbolske dikt fra sin residens i Versailles.

9. Proust Questionnaire

På Prousts tid var det en yndet salonglek å svare på spørreskjema med personlige spørsmål, og Proust var spesielt glad i det. Han ble faktisk så kjent for det at det amerikanske magasinet Vanity Fair opererte med et eget Proust Questionnaire, som de stilte til berømte personer (for eksempel David Bowie).

I Norge gjorde bladet Bokvennen det samme i årene 2010-2014, der blant andre Karl Ove Knausgård og Jon Fosse svarer på hva de misliker mest med sitt eget utseende.

• Se Øystein Greni fortelle hvorfor «På sporet av den tapte tid» er favorittromanen hans.