Altfor mye av alt

Å gå blant Irene Nordlis keramiske skulpturer på Kunsthall Grenland er litt som å vandre omkring i et postapokalyptisk landskap.

Skulpturene likner kropper i oppløsning, eller gjenstander som en gang hadde en funksjon, men som har smeltet eller kollapset.

Hun har kalt utstillingen «Arkanum», som betyr mysterium eller hemmelighet.

Og det er utvilsomt en gåtefull verden vi kommer inn i.

Skulpturene er organiske og abstrakte. Noen steder kan vi se tilløp til figurasjon, som antydningen av et ansikt. Men stort sett er det kun former og farger som spiller sammen.

Her er det voldsomt mange inntrykk å forholde seg til. Jeg blir nesten litt svimmel.

Fargefølelse

Hele installasjonen er preget av Nordlis sterke fargefølelse.

Med ulike valører stemmer hun de forskjellige formene opp mot hverandre i rommet. Det virker som hun bruker fargen til å holde det hele sammen. Og det trengs, for de enkelte objektene er nokså utflytende.

En mosegrønn og gul skulptur strekker en traktliknende form mot taket, som en skakk fontene, eller en gigantisk vase.

Jeg blir stående og tenke på hvordan denne skulpturen ville sett ut om den faktisk var forvandlet til en fontene. Hvordan ville vannet nyttiggjort seg disse formene?

Det kunne kanskje egentlig blitt litt fint!

Ut av et blått og beigegult objekt, drysser det frem noe som likner en lenke som består av skakke, keramiske ringer inni hverandre.

Det har åpenbart vært viktig for Nordli å fremheve akkurat dette elementet.

Hun har laget en egen liten pidestall i tre, som et slags fat under den skjøre kjettingen.

Et annen ganske iøynefallende objekt er en glinsende rosa og burgunderfarget struktur som ser ut som en blodig sønderslitt kroppsdel.

Her har hun virkelig klart å skape noe kroppslig og frastøtende, uten at jeg egentlig forstår helt hva jeg skal få ut av den vemmelsen den vekker.

Fra taket henger et vell av små rødmalte trerøtter, som et regn av udefinerbare dyrevesener, eller kjøttbiter til tørk.

Er inne på noe

Irene Nordli er en anerkjent skulptør i norsk sammenheng.

Hun er professor i keramikk på Kunsthøgskolen i Oslo, og hun er innkjøpt blant annet av Nasjonalmuseet for kunst.

Jeg vet fra før at hun er en kompetent formgiver.

Jeg husker særlig hennes egenartede skulpturer fra den minneverdige utstillingen «Kyss frosken» på Nasjonalgalleriet i 2005.

Jeg synes imidlertid ikke hun får vist sin formkompetanse like godt denne gangen. Hun er riktignok stadig inne på noe.

Plutselig dirrer to formelementer mot hverandre, og det oppstår en spenning, men altfor ofte druknes slike tilløp i den ubeherskede virkemiddelbruken.

Her er det hele tiden altfor mye av alt.

Formreflekser

Nordli lykkes langt bedre med maleriene sine.

Her er det en helt annen fasthet og formstyrke i uttrykket, samtidig som penselføringen er preget av liv og bevegelse.

Bildene har ingen bakgrunn. Formene er risset opp, nærmest kalligrafisk, med enkle, raske strøk. I maleriene gjentar hun former som vi finner i skulpturene, bare mye mer forenklet.

Slik gjør hun maleriene til en type formreflekser av skulpturene.

Et av bildene går i blå- og grønnyanser med islett av okergult.

Mens jeg står og ser på dette gåtefulle bildet får jeg en undersjøisk følelse: Jeg tenker på tang som duver i vannet, men jeg synes også de myke strekene som liksom slynger seg omkring hovedformen, kan minne om bena til en blekksprut, eller trådene til en manet.

Tar seg vann over hodet

Jeg tror jeg forstår hva Irene Nordli vil med denne utstillingen.

Når skulpturene fremstår som formsvake, er det nok nettopp fordi hun her dyrker og undersøker formoppløsning som fenomen.

Hun vil rett og slett utfordre vårt sterke behov for enhet og helhet.

En slik undersøkelse kan være spennende i seg selv. Men som kunstner tar hun seg her vann over hodet.

Det å klare å skildre det utflytende og det kaotiske er noe av det vanskeligste av alt. Du skal være en helt usedvanlig formgiver for å få det til på en virkningsfull måte.

Jeg synes ikke det lykkes så veldig godt for Irene Nordli i dette tilfellet.