Anmeldelse

Prøysen – hverken modernist eller realist

Bjørn Ivar Fyksens bok om Alf Prøysens forfatterskap er grundig og givende lesing, godt forbi vante forestillinger og forventninger.

Bjørn Ivar Fyksen og bokomslag til "Almuens opera" - bok om Prøysen
Foto: Julie Pike / Gyldendal forlag
Bok

«Almuens opera»

Bjørn Ivar Fyksen

Sakprosa

Oktober 2020

Gyldendal

Alf Prøysen har i liten grad vært gjenstand for større studier, skriver Bjørn Ivar Fyksen i forordet til «Almuens opera. Om Trost i taklampa og litterære klasseskiller i Alf Prøysens forfatterskap». Det har Fyksen rett i. Hans doktoravhandling, som denne boka bygger på, var den første i sitt slag.

Samtidig har det vært ment mye, veldig mye, om det samme forfatterskapet, helt fra Prøysens egen samtid og til i dag. Ikke minst har det for noen vært om å gjøre å tre gensere av ideologisk slag over hodet på den gode ringsaksokningen. Ett av Fyksens mest interessante og oppklarende bidrag i denne boka er å rydde vei i den vellinga, der kjernen til slutt kanskje er denne:
Alf Prøysen var sin egen, radikale herre. Han var hverken modernist eller realist, skriver Fyksen mot slutten av boka. For å finne en passende merkelapp «er det nok greit å unngå – ismer (…)».

Analyseres rundt trosten

«Almuens opera» har romanen «Trost i taklampa» som sitt omdreiningspunkt. Rundt trosten bygger Fyksen en analyse av hele forfatterskapet, noveller, viser og lørdagsstubber inkludert – belyst av egne vurderinger og synspunkter sammen med eksempler fra arbeiderlitteraturens kanon.

Særlig interessant er sammenligningene med den svenske arbeiderlitteraturen fra 30-tallet og de nokså nylige diskusjonene omkring Eduard Louis' beskrivelse av moderne, fransk arbeiderklasse. Parallellene til den norske journalisten og dikteren Tor Jonsson, mannen som ga opphav til uttrykket bygdedyret – et bygdas svar på janteloven, er også viktig. «Trost i taklampa» var i en årrekke landets mest solgte roman, den ga opphav til så vel film som teateroppsetninger og bidro til Alf Prøysens status og posisjon som rikskjendis på 50- og 60-tallet – hele landets Alf.

Alf Prøysen

RIKSKJENDISEN: Alf Prøysens tekster gjorde ham til hele landets Alf.

Foto: Bildearkivet NRK

Latterens mange roller

Tematikken i «Almuens opera» er for mangfoldig til at en anmeldelse som denne kan nå over det hele. Men latteren, gapskratten, kommer vi ikke utenom. Den som fiffen i boka sender opp i taklampa på Gunvor og almuens bekostning. Mens fattigfolket må nøye seg med å le opp i kingelvevet, de har ingen taklampe – med latteren som frigjørende utpust, ja visst. Bygdas slagferdighet og humor, men også hånlatteren som redskap til undertrykking, fra makta og bokfolket og nedover. Og til egen underkuing blant tjenerskapet selv, de som står på de nederste trinnene av den sosiale stægan og bare kan klatre et lite trinn ved å trampe en annen ned et hakk.

Husmannsvesenet levde lenger på Hedmarken enn alle andre steder i Norge. Jeg har for min del vokst opp i en helt annen del av landet, der denne resten av føydal fortid forsvant tidligere. Like fullt er denne hånlatteren gjenkjennelig, bruken av kallenavn og uforanderlige dommer for å stikke seg ut, en tabbe, et utseende, ufordelaktig bakgrunn.

Fyksen viser fint Prøysens kritikk, men også hans evne til å briljere i latterens kunst; å le av og le med er helt ulike ting. Begge er effektive.

«Folkelighet» gir mening

«Almuens opera» bygger altså på en akademisk avhandling. Det bærer boka preg av så vel i grundighet, som i dokumentasjon. Preget av fagbok skal imidlertid ikke skremme noen fra å lese. Bjørn Ivar Fyksen har innsikt å tilby, enten leseren er mest opptatt av Prøysen spesielt, eller arbeiderlitteratur generelt. Boka er grundig, iblant så inngående at jeg fristes til å tenke at jeg har skjønt det nå, men det går forbi – et nytt poeng fanger oftest interessen.

Slik er det i høy grad når Fyksen tar for seg det folkelige hos Prøysen, språklig og litterært. Folkelig er riktignok blant de mest forslitte og misbrukte frasene jeg vet om, uttværet i de mest motsatte sammenhenger. Men i Fyksens tekst går det bra; begrepet gir mening. Fyksen skriver at det kanskje er i språket at selve kjernen i Prøysens litterære kvalitet ligger, og oppsummerer med begrepet språklig vidd. Utgangspunktet er det genuint folkelige, i dialekten og presisjonen.

Prøysen ga den vanlige mann (hos ham oftest en kvinne) en stemme, skriver Fyksen: «Mer korrekt blir det likevel å si at Prøysen viser at den vanlige mann – eller den helt ordinære budeie på biblioteket – allerede har en stemme, ved at han bruker den i sine fortellinger og slik rydder plass for den i radioen, i litteraturen, i kulturen».

Med det sagt: En lang rekke tema har fått ligge i denne anmeldelsen, Prøysen som arbeiderdikter er ett av dem, flukten fra landsbygda og moderniseringen et annet.

Jeg vet ikke annen råd enn å anbefale lesing.

Anbefalt videre:

Norsk animasjonsserie med kjente barnesanger.
Blåbærturen.

Norsk animasjonsserie med kjente barnesanger. Blåbærturen.