Omsider kan Astrup Fearnley Museet i Oslo åpne dørene for det som skulle vært vårens, men som nå blir sommerens store utstilling, med den amerikanske kunstneren Nicole Eisenman og utstillingen: «Giant Without a Body». Dette er Eisenmans hittil største separatutstilling i Europa.
Nicole Eisenman er en fransk-amerikansk kunstner som bor og arbeider i Brooklyn, født i en jødisk familie i 1965 i Verdun i Frankrike. Bestefaren var rabbiner og faren var psykiater, og begge deler har preget og inspirert henne.
Som lesbisk har hun vært opptatt av tematikker knyttet til kjønn, identitet og tilhørighet.
Vil ikke settes i «art jail»
Arbeidene til Eisenman har vært utstilt på mange av de viktigste museene i USA, og hun har mottatt en rekke prestisjetunge priser. Nå står altså Norge for tur. Denne utstillingen konsentrerer seg om de siste 15 årene av hennes karriere.
Det er en rik og mangfoldig presentasjon som foldes ut på Tjuvholmen.
Nicole Eisenman er en kunstner som konsekvent nekter å binde seg til en enkelt stil, et formspråk eller et materiale. Hun vil ikke settes i det hun kaller «art jail». Likevel er det at hun alltid jobber med gjenkjennelige figurative motiver, en slags rød tråd gjennom hele kunstnerskapet.
Eisenmann sjonglerer ulike uttrykksformer. Hun bruker elementer fra tysk ekspresjonisme, symbolisme og sosialrealisme, og blander dette med ulike tegneseriestiler, iblant også krydret med symboler fra tarotstokken. Hun henter inspirasjon fra så forskjellige kunstnere som Pieter Brueghel, Paul Kleé og Sigmar Polke.
I både malerier og skulpturer vever hun sammen de ulike kunsthistoriske stilene med populærkulturelle referanser og politiske kommentarer.
Peker nese til Trump
Ett av de klart sterkeste prosjektene i utstillingen er skulpturgruppen «Prosession». Da det ble utstilt på Whitney biennalen i 2019 var det på absolutt alles lepper.
Installasjonen omfatter en karavane av menneskeliknende kjemper utformet i alt fra bronse og tre, til bladgull, silikon, akrylgarn og voks. Med gester og positurer referer hun til sentrale verk i kunsthistorien som den franske romantikeren Eugene Delacroixs berømte «Liberty Leading the People» fra 1830, og den franske skulptøren August Rodins «Tenkeren» fra 1880.
En høyreist mannsskikkelse i bronse sleper en vogn med firkantede hjul, der en person kneler med pannen mot vogngulvet, som i bønn. På føttene har han enorme fotballstrømper med New York Giants logo. Den knelende figuren som er utformet i gips, voks og silikon, eksponerer en gapende analåpning, der gass med jevne mellomrom pumpes ut. Bak vognen rir et monstrøst vesen på en annen menneskeliknende figur. Den ridende holder to søppelkasselokk med speil inni som cymbaler, eller som narsissistiske skylapper. Forbruksartikler som tomme tunfiskbokser og et stort kaffeplastlokk er flettet inn i uttrykket.
Også på meg gjør verket et sterkt inntrykk. Jeg opplever det som en mørk og galgenhumoristisk kommentar til den politiske situasjonen i USA. Det er som om hver og en av skikkelsene sliter seg fremover, som reisende i motvind, som et bilde på håpløshetsfølelsen som mange amerikanere har vært fylt av etter valget i 2016. Nicole Eisenman har i hvert fall selv kalt verket «a post Trumpian gesture.»
Vekslende kvalitet
Mens jeg vandrer rundt blant hennes malerier, slår det meg hvor ujevn Eisenman er som kunstner. I det ene bildet er hun fullstendig briljant: Man ser hvilken dyktig tegner hun er, og hvordan hun klarer å lade bildet med en glødende intensitet, mens det neste bildet faller fullstendig fra hverandre.
Det at hun i frykt for å havne i det hun kaller «art jail», skyr en enhetlig stil og enkelt formspråk, gjør også at kunstnerskapet hennes spriker litt i alle retninger. Noen teknikker, medier og uttrykk mestrer hun kort og godt bedre enn andre.
Kanskje er denne ujevnheten prisen hun må betale for en såpass åpen tilnærming. Det er i hvert fall ingen tvil om at Nicole Eisenman er strålende når hun er på sitt beste.
Alle anmeldelser fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.