Hopp til innhold

Vill, vakrere, Moby Dick

Morten Strøksnes bok om livet i og ved havet langs lofotkysten strutter av livsmot, og kan fort risikere å få slengt etter seg en bragepris i sakprosaklassen i år.

Morten A. Strøksnes

MULIG KANDIDAT: I 2010 ble Morten A. Strøksnes nominert til Brageprisen for «Et mord i Kongo». Litteraturkritiker Knut Hoem blir ikke overrasket om han i år igjen blir blant de nominerte.

Kort og overfladisk kan man kanskje si at reisebøkene til Morten Strøksnes har handlet om en mann som reiser ut i det mørke og ukjente, men det han egentlig undersøker er det mørke og ukjente i sitt indre. I mitt indre har jeg tenkt at det kreves en vilje til å interessere seg for forfatterpersonen som er på reise, en vilje jeg ikke alltid har hatt.

Havboka Morten Strøksnes

Knut Hoem beskriver at «Havboka» renner over av livsmot. Allerede før sin utgivelse er den solgt videre til Tyskland, Danmark, Italia, Spania, Sverige og Nederland.

Helt fri for undersøkelser av egne indre dønninger er Strøksnes heller ikke i sin nye bok, men det blir raskt klart at forfatteren denne gangen står overfor krefter som er større enn ham selv.

Ut og fange håkjerring

I møte med havet blir forfatteren et lite plankton som gir næring til teksten, men ellers så driver havboken fint med vær, vind og årstider. Strøknes litterære agn er enkelt: Vi lurer på om han klarer å fange den der kjempehaien, som er en Håkjerring.

Hvordan låter en spermhval? Jo, som lyden av de dypeste tonene i et kirkeorgel, men våtere og med islett av tung surkling.

Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider

Agnet han skal bruke for å få Håkjerringa på kroken er kadaveret av en skotsk høylandsokse. Med på laget har han Hugo, en kunstner som driver og pusser opp et gammel fiskebruk på øya Skrova i Lofoten.

Villsau tatt av flo

Det er mer mellom himmel og hav enn du aner. Strøknes graver dypt i vår kollektive forståelse av hva havet er for oss som bor her. Og han har lest hva folk har trodd om havet før.

Da presten Olaus Magnus skrev om norskekysten i sitt store verk «Carta Marina» fra 1539, så han for seg havmonstre av dimensjoner som overgår selv den villeste blekksprut i Pirates of the Caribbian-filmene. Men også i dag går det ganske vilt for seg. Historien om alle villsauene som ble tatt av flo leser Strøksnes om i lokalavisen Lofotposten.

Krevende skreifest

Det er enklere å skildre en skreifest i skjønnlitterær tekst som kan være helt fri, enn i en sakbok av denne sorten, der man må ta litt hensyn til alle som var til stede. Men det hjelper når forfatteren har funnet et emne som er større enn ham selv, og våger å stole på egen assosiasjonskraft.

Enkelte setninger kommer like overraskende på meg som regndråper i nordavind.

«Det er langt, dette landet. Det meste er nord», heter det i et berømt dikt av Rolf Jacobsen, som er sitert i denne boken. Etter å ha lest får jeg lyst til å legge til: Det meste er kyst. Er det ikke egentlig denne kysten som er Norge? Er det ikke den vi lever av? Behandler vi den riktig? Slike spørsmål kommer opp til overflaten, mens fiskeblod og andre innvoller spruter ut over sidene i en bok som renner over av, ja, livsmot?

Økende respekt for tørrfisk

Jeg blir ikke overrasket om denne boken er på listen når nominasjonene til årets Bragepriser blir kjent. Min respekt for tørrfisk er økende etter dette.