NAFs veibok anno 1928 innleder tegneserieboka «Autmobilfabrikken Fiske». Med Lars Fiskes kontante strek skildres strekningen Oslo - Geilo i etapper, slik den var for landets tidlige bilister. De neste sidene tar oss med til bilismens spede start i Norge (1900), til familien Fiske på biltur til hytta og til flere generasjoner Fiskes engasjement i de norske bilfabrikkene Scania-Vabis (på Kambo utenfor Moss) og Automobilfabrikken Fiske Aamodt og Fiske (i Oslo).
– «Automobilfabrikken Fiske» er en dokumentarisk tegneserie – som i hovedsak viser en bit av en svunnen bilindustrihistorie, skriver Siri Narverud Moen.
Det er ikke en roman, selv om det er glimter av en familiekrønike. Det er ikke en reportasje, selv om vi ser hovedpersonen i egen strek mens han researcher en historie som ikke er kjent for mange. Det er vel heller ikke en ren dokumentar, selv om «Automobilfabrikken Fiske» er en dokumentarisk tegneserie – som i hovedsak viser en bit av en svunnen bilindustrihistorie. Og som innimellom løfter litt på fliken for følelser.
Det sterkeste øyeblikket i hele boka er en lett rødmen idet Lars selv prøver å fritte sin sjuke far ut om familiens historier, men blir avbrutt av farens kramper og smerte. Forholdet mellom generasjoner skildres gjenkjennelig og sannferdig og føles dessuten veldig nordisk. I bunn og grunn handler det hele om identitet.
Sparsommelig med å være følsom
Fiske er den med aller tydeligst strek her i landet. Du kan ikke ta feil av de geometriske flatene han bygger alt opp av, uorganisk og kantete. En nese er sjelden rund hos Fiske, men om den er, er den HELT sirkel. Har den skygge, er det en sterk kontrast. Tidligere har han blant annet laget store tegneserier sammen med Steffen Kverneland, og han er også kjent for sin figur Matje – litteraturgeniet. . Formen hans er som regel det du sitter igjen med, men denne gang er det altså forsøksvist nært også i den personlige historien.
Fiske er veldig sparsommelig med å være nær og følsom – og gjør det best med trikset han benytter når han farger sin egen rødme rosa: show framfor tell.
Den oppramsende fortellerstemmen fra hovedpersonen på vei i bilen mellom familiehytta, bilmuseer og gamle fabrikklokaler føles innimellom nesten utilpass og i hvert fall uvant. Og adskillig tørrere enn vellykkede, stille skifter: noen ganger henger skjellsettende hendelser gjemt i lufta, mellom rutene, eller i en nyanseforskjell.
– Forholdet mellom generasjoner skildres gjenkjennelig og sannferdig og føles dessuten veldig nordisk. I bunn og grunn handler det hele om identitet, skriver tegneserie-anmelder Siri Narverud Moen.
For deg som er nysgjerrig på forløperen til det moderne Norge
Fiskes styrke ligger fortsatt i det visuelle – og for en styrke! Jeg setter stor pris på en tegner som har dyrket sin egenart så kompromissløst (Fiske har i tillegg til fortellingene sine også utviklet sin stilsikkerhet gjennom virke som illustratør). Lars Fiskes strek er unik og kler historien om biler og transport, og understreker fart, og kontrastene mellom da og nå, mellom tidlig 1900, 1970-tallet og nåtid.
Forseggjort innbundet, og med valører og en anelse mer organisk når det handler om gamledager: Det er jo grunner til at gamle kart har mer brokete veilinjer enn de nyere. Slik er de forskjellige tidsepokene også skilt fra hverandre med små variasjoner i stil. Dokumentarstemmen hans kan altså bli noe fjern. Men samtidig er dette ei bok som kan treffe alle som synes det er lettere å snakke om stoler snekret sammen av hjulfelger, enn om følelsene sine. Og alle som er nysgjerrige på forløperen til det moderne Norge.
