«Sløve hester»? Det slår en ikke akkurat som tittelen på en spenningsroman. Kanskje Mick Herron vil vise oss at en ikke skal bedømme romaner etter tittelen, og heller ikke hester etter utseendet. Eller kanskje dette bare er den første av alle de vriene og fintene vi skal utsettes for i den velturnerte intrigen om de akterutseilte agentene.
I Mick Herrons første thriller om gjengen i Slough House, møter vi ikke kremen av engelsk etterretning, men bunnfallet. I dette lokalet samles de, taperne i britisk etterretning, agentene som av en eller annen grunn har havnet i unåde. Én drikker for mye, én har lagt igjen en pakke med hemmeligstemplete dokumenter på toget. Alle har de som straff blitt overført til dette lageret for nolduser som er for udyktige til å gjøre ordentlig arbeid, og for lite inkompetente til å få sparken.
Når underdogen biter
Denne vrien på spionthrilleren er jo kreativ og original, sier du kanskje, men kan den være spennende? Svaret er: Å, ja da. Forfatter Mick Herron går med stor iver til oppgaven med å skildre forfallet og kjedsomheten blant de utstøtte. Her akkumuleres støvet i tjukke lag, mens muggen sakte vokser på tapeten, og vi leser begeistret videre. Naturligvis i et håp om at de sløve hestene en gang skal få sin oppreisning og revansj, et håp som skal vise seg å ikke være helt uberettiget.
En ung gutt blir kidnappet og truet med henrettelse av en gjeng islamister eller muligens høyreekstreme, og de engelske myndighetene står maktesløse. Og når stjernespillerne i MI5 svikter, må reservelaget i Slough House trå til for å redde dagen.
«Sløve hester» er et spill for dette ensemblet av parkerte middelmådigheter. Hovedperson i serien er Jackson Lamb, kongen over alle tapere. Lamb er en lynende intelligent tjukkas, som gjemmer evnene sine bak et uflidd ytre. Han blir omtalt som en forfallen utgave av skuespilleren Timothy Spall. Eller tenk Falstaff, gjenfødt som lurvete agent.
Spenning og vidd
«Sløve hester» en uhyre britiske roman, med typisk britisk vidd, og med mange, til dels sære engelske referanser. Enkelte kan nok gå en skandinavisk leser hus forbi. Til gjengjeld er det sjelden noe særlig tvil om hvem den konservative, syklende maktpolitikeren og bajasen PJ, med bustete hårsveis som merkevare, egentlig er modellert etter.
Herron har i «Sløve hester» skrudd sammen en usannsynlig komplisert intrige, med utallige vrier og vendinger. Litt for mange kreative twister til at den strengt tatt kan kalles helt troverdig, uten at det gjør så mye. For selv om det her er alvor og samfunnskritikk og medfølelse å finne, glemmer romanen aldri at den grunnleggende sett er et spill, en lek som har som viktigste formål å underholde. Det gjør den en aldeles utmerket jobb med.
