Ny Lindell-roman med 22. juli-referanse

Med Unni Lindells «Djevelkysset» har vi fått den første kriminalromanen med 22. juli-referanse. Boka har en del gode sider, men språklig er det mye å pirke i. Koblingen til hendelsene 22. juli er søkt og på kanten til det spekulative.

Unni Lindell

I forfatter Unni Lindells nyeste roman «Djevelkysset» har Cato Isaksen og hans ustabile kollega Marian Dahle en ny drapssak å løse.

Foto: Roald, Berit / SCANPIX

Det er sommeren 2011. Stedet er Manglerud, en bydel i Oslo. I et rekkehusområde bor Vivian Glenne, en promiskuøs trebarnsmor sammen med barna og en samboer som kjører drosje om natta.

Farlig blomsterplukking

Nest yngste barn skal ha med en blomst i barnehagen og Vivian går ut sent på kvelden for å hente en. Hun tar med seg en spade fra naboens hage. Kort tid etter er hun slått i hjel – med spade – av en mannsperson.

Den eldste sønnen, Dan på femten, tror det må være faren, Vivians eksmann, som har begått drapet og setter i gang en villedende manøver sammen med bestevennen. Med dette har vi så vidt børstet innom det psykologiske og samlivsmessige virvar som hersker i denne boka, i rekkehusområdet på Manglerud og dets nære omland. Vi har med andre ord også med et nokså typisk opplegg for en Unni Lindell-roman å gjøre.

Spenning

Unni Lindell, Djevelkysset
Foto: Aschehoug

Det samme opplegget fungerer denne gangen bedre enn det har gjort ved en del tidligere anledninger. Spenningskurven er bratt: Etter hvert som det baller seg til for så vel Lindells førstehelt, politimannen Cato Isaksen (heldigvis ikke i privatlivet denne gang!), som kollegaen Marian Dahle (som HAR private vansker) og en streng av menn som etter hvert mistenkes for å stå bak drapet, må selv den blaserte leser innrømme at dette må leses ferdig.

Det finnes imidlertid nok av innvendinger. Også denne gangen er en del av dem knyttet til Lindells språk. Og; igjen er hangen til adjektiv en del av problemet. Lindells tiltro til sine leseres tanke- og forestillingsevne ser ikke ut til å være styrket. Forkjærligheten for enkelte ord og uttrykk som gjentas langt forbi grensen til det irriterende bidrar til problemet. Det dreier seg særlig om konjunksjonen men, adjektivet mørk og sammenstillingen fremstå som.

Smør på flesk

Overforbruket av de to siste har mest med irritasjon og kjedsommelighet å gjøre. Desto verre fører bruken av men til setninger som i blant motsier hverandre og i blant får innholdet snudd på hodet. Et tredje element, som kanskje henger sammen med hangen til adjektiv, er smør-på-flesk-uttrykk som varslet flomvarsel og kadaverlik.

Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg sier at denne boka slutter fredag 22. juli. Det blir tidlig klart at dette er Cato Isaksens siste arbeidsdag før sommerferien.

Leserens spørsmål blir dermed; på hvilken måte har Lindell klart å knytte fortellingen opp mot de fryktelige hendelsene denne dagen? Jo; ved å innføre tenåringen Dan og hans bestevenn Jonas, to gutter som bruker mye tid ved datamaskinene, med ulike krigsspill, der de lærer en hel rekke krigerske ferdigheter og får personligheten negativt påvirket av denne underholdningen.

Det lyder kjent, ikke sant? Det blir så som så med empatien også – for ikke å snakke om ideer om at man er overordnet andre og har rett til å gjøre med andre som man vil.

Tynt og søkt

Noenlunde troverdig psykologi, særlig når det gjelder menn, har aldri vært den sterkeste siden ved Lindells bøker. Denne gangen blir det særlig lettvint – koblingen til 22. juli er ikke bare tynn og søkt og uinteressant for sammenhengen – den beveger seg langt i retning av det spekulative.