Kaller politikerne mordere

Blandingen av rørende kjærlighetserklæring og krass maktkritikk blir sterk litteratur.

Edouard Louis forfatter Hvem drepte faren mi

26 år gammel er Edouard Louis ute med sin tredje bok. Denne gangen går han til frontalangrep på navngitte franske politikere.

Foto: Fin Serck-Hanssen / Fin Serck-Hanssen

Ingen kan ta fra Edouard Louis at han skriver godt.

Ingen kan heller ta fra ham at han skaper debatt med hver eneste bok.

Denne gangen har han skrevet et essay på knappe 80 sider som på én og samme tid er et dundrende angrep på navngitte franske politikere og en famlende kjærlighetserklæring til en forhatt - og kanskje misforstått - far.

Litterært vidunderbarn

Edouard Louis debuterte med romanen Farvel til Eddy Bellegueule som 21-åring. Der skrev han om sin vanskelige oppvekst i et fattig miljø i Nord-Frankrike. Han beskrev faren som en alkoholisert rasist. Som kunnskapshungrende homofil måtte Louis rømme både fra byen og familien for å overleve. Han skapte seg om fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Boken satte i gang store diskusjoner både i Frankrike og i Norge. Kunne en så briljant forfatter komme fra et så kunnskapsløst miljø? Og er han en elitesøkende oppkomling som rakker ned på arbeiderklassen?

Les også: Kampen om arbeiderklassen

Far og sønn

Etter nok en selvbiografisk roman , får vi altså dette essayet der han tegner et formildende portrett av faren. På den ene siden forsøker han å forstå hvordan faren er blitt som han er blitt. Louis forklarer det med en oppvekst i stor fattigdom, i et miljø der den maskuline identiteten var forbundet med det å slutte skolen så fort som råd.

På den andre siden minnes han scener fra barndommen der faren har vist overbærenhet med sønnens mykere sider. Han viser en mann som selv en gang har sunget, danset og som ønsket seg et åpnere liv enn det han fikk.

Helt nær hverandre kommer de aldri.

Men ungutten som selv følte seg kuet, har løftet blikket og ser større sammenhenger.

Den som har ordene

Edouard Louis henvender seg direkte til faren, i du-form. For faren er ikke død, men han lever et miserabelt liv. Etter at han ble ufør i en arbeidsulykke på fabrikken, har han levd på trygd, med store smerter. Det var inntil president Nicolas Sarkozy gjorde om på trygdeordningen. Det medførte at uføre-trygdede kunne miste pengene om de ikke tok i mot tilbud om jobb. Louis' far ble, med sin ødelagte rygg, gatefeier i nabobyen.

Der farens kapital var hans kropp og helse, er sønnens rikdom ordene.

Der faren ikke har noe språk, tar sønnen hevn i farens sted.

Edouard Louis er sørgelig bevisst dette misforholdet mellom far og sønn, på samme måte som han briljerer i utporsjoneringen av det private og det allmenne. Noen vil kalle det spekulativt. Jeg kaller det litterær kvalitet.

- De er mordere

Uten forbehold angriper han åtte politikere, halvparten presidenter, som han mener har forverret farens liv. Han skriver at de er mordere. At det er retorikk, siden faren nå en gang lever, kan gå lesere hus forbi. Så har da også boken hatt injurierende kraft. En av de anklagede, den tidligere ministeren Martin Hirsch, har svart med en kriminalroman, som har tittelen «Slik drepte jeg faren hans».

«Hvem drepte faren min» er kort, presis og velformulert, også i Egil Halmøys norske oversettelse. Forfatteren er tydelig på prosjektet sitt: å ta hevn. Og - kanskje - å gi faren en form for oppreisning i litterær form.

Ja, dette er litteratur som tøyer grenser. Det er også litteratur som virker.

Passer for deg som:

- er interessert i hvordan storpolitikk og hverdagsliv er vevd sammen