Hopp til innhold
Anmeldelse

Ambisiøs oppfølger til Eddy Bellegueule

Hvilke omkostninger er det for offer – og overgriper – om et overgrep anmeldes? Disse tankene som så ofte kvinner må slite med, kommer nå fra en mann i Edouard Louis´ nye selvbiografiske «Voldens historie».

Edouard Louis

Edouard Louis skiftet både navn og miljø da han forlot industribyen i Nord-Frankrike for å bli sosiologistudent i Paris. Han bruker seg selv og sin bakgrunn som forskningsmateriale i romanene sine.

Foto: John Foley/Opale

Edouard Louis gjorde furore for to år siden med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Oppveksten på den nordfranske landsbygda med vold, rasisme og homofobi var nesten for grov til å være sann.

Louis´ andre roman styrker inntrykket av at vi har med en usedvanlig bevisst forfatterstemme å gjøre.

Et nytt liv

Det er julenatt. Det er sent, det er stille i gatene. Edouard Louis, 22 år gammel, superstudent i sosiologi ved et pestisje-universitet i Paris, er på vei hjem. Han skal snart debutere som forfatter med «Farvel til Eddy Bellegueule», en selvbiografisk roman der han forteller om sin oppvekst i en industriby i Nord-Frankrike.

Som homofil ble han utstøtt. Han mener selv han reddet livet ved å flykte til en videregående skole i en større by. Han har skapt seg et nytt liv, skiftet navn til Edouard Louis, klatret inn i et borgerskap der han, i alle fall ved første øyekast, finner større toleranse og frihet.

Blir sjekket opp

Edouard Louis: Voldens historie

Edouard Louis beskriver hvordan vold kan manifestere seg språklig, fysisk og mentalt. Egil Halmøy har levert en god oversettelse til norsk.

Tilbake til paris-natten. En ung mann passer ham opp på gaten. Louis avviser først tilnærmelsene, han er trett og vil hjem. Så blir han overtalt og inviterer Reda, som mannen kaller seg, opp i sin egen leilighet.

Der elsker de, prater. Reda forteller om faren som kom som innvandrer fra Algerie, han forteller om rasisme og elendige boforhold i en forstad med bare arbeidsinnvandrere.

Truet på livet

På et tidspunkt forsvinner den gemyttlige tonen. Edouard Louis finner iPad'en sin i Redas frakkelomme, han savner dessuten mobiltelefonen sin, og spør om Reda har tatt den. Reda reagerer med sinne. Han strammer et skjerf rundt halsen på Edouard, voldtar ham, trekker en pistol, men gjør ikke alvor av truslene. Etter en stund går han, og Edouard får låst døren.

Tittelen på romanen sier noe om at den høyst private opplevelsen blir utvidet til noe allmenngyldig. «Voldens historie» er Edouard Louis' personlige erfaring. Overgrepet er inngående skildret, hans fysiske og mentale reaksjoner likeså. I tillegg bruker han sin opplevelse til å filosofere over vold generelt, hvordan den oppstår, enten det er rent fysisk eller språklig.

Plutselig blir han som alltid var underdog'en betraktet som en maktperson. Rollene skifter, hva kan ydmykelse få mennesker til å gjøre?

«Voldens historie» er blitt en fortelling som også handler om strukturer og systemer, og ikke minst om fordommer. Den er stygg, og den er modig.

Skyld og straff

Louis diskuterer, med nerver som er i ferd med å bryte sammen, hva en anmeldelse vil innebære. Vil det gagne overgriperen, som kanskje synker enda dypere i fornedrelse? Eller vil det, som vennene hans påstår, redde andre fra å bli ofre for samme mann? Hvorfor må han selv utsette seg for nye forhør, av stadig mer rasistiske politifolk, når han helst vil slippe? Temaet er interessant med tanke på den norske voldtekts-debatten: Hvilke omkostninger er det for offer – og overgriper – om et overgrep anmeldes?

At disse tankene, som så ofte kvinner må slite med, nå kommer fra en mann, gir et utvidet perspektiv på dilemmaer mange kan føle.

Klassediskusjon

Som i romandebuten lar Edouard Louis flere stemmer lyde. Den ene er hans egen. Den andre er søsterens. Han har fortalt alt til henne, nå gjenforteller hun historien til sin mann, med sine egne ord og fortolkninger. Hennes nordfranske arbeidersosiolekt er gjengitt på bredt oslomål. Det lyder bra i Egil Halmøys spenstige oversettelse. Også landsbyboere, sykepleiere og politifolk høres i romanen.

Louis har fått kritikk fra flere hold, også fra den norske forfatteren Kjartan Fløgstad, for at han befester en forestilling om en voldelig og underutviklet arbeiderklasse og en tolerant og velmenende middelklasse. Enkelte kritikere mener han koketterer med sitt nyvunne akademikerfransk og latterliggjør søsterens dagligspråk.

Jeg leser det ikke slik. Jeg mener jeg-fortelleren gir tyngde til søsteren og hennes fremstilling. Louis viser at en erfaring aldri kan deles hundre prosent med andre. Alle opplever vi verden ut i fra våre egne referanser. Hendelser kan gjenfortelles fra mange slags synsvinkler. Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen.

Kulturstrøm

  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters