Søkende og selvbiografisk Merethe Lindstrøm

Forfatter Merethe Lindstrøm søker seg ut fra det som stenger i denne sterke, selvbiografiske fortellingen.

Merethe Lindstrøm

Kjærligheten som overvinner alt kan det synes som Merethe Lindstrøm vil skrive frem i sin nye, selvbiografiske roman.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Det er en stillhet over Merethe Lindstrøms tekster, til tross for at hun beskriver de største følelser: Redselen for å miste noen man er glad i. Redselen for å miste seg selv. Sorgen over ikke å kunne gi lys, når mørket brer seg ut. Gleden over setningene, som lik åkerrennene på et jorde pløyes og vendes igjen og igjen, for å se om de kan gi grøde, gi mening.

Så skriver hun like fullt, mot slutten av romanen:

Jeg trodde det før, at man nærmet seg mer forståelse med tiden, en innsikt, at jeg kunne komme dit gjennom teksten, men den finnes ikke, den enkle forståelsen, overbevisningen, det smalner ikke inn, det er motsatt, det vider seg ut, blir større, mer uoversiktlig.

Merethe Lindstrøm / Fra vinterarkivene, s 217

Livet er ikke enkelt

Merethe Lindstrøm Fra vinterarkivene

Merethe Lindstrøm; Fra vinterarkivene. Roman 2015. Oktober forlag

Dette kan høres ut som en nederlagserklæring fra en forfatter, men er vel så mye en sokratisk læresetning som man må ha gjort seg sine erfaringer for å nå frem til. Merethe Lindstrøm er et menneske som har hatt monumentale utfordinger i livet, og dem er det hun skildrer i den selvbiografiske romanen «Fra vinterarkivene».

Begrepet «vinterarkiver» gir meg assossiasjoner til noe kaldt, strengt, rent. Og lukket. Tittelen på bokens første bolk, derimot, er åpnere: «Nattnotater». Notater er små forsøk, påminnelser, upretensiøse nedtegnelser av noe som føles viktig. Natten åpner opp, vel er den mørk, men mørket kan også, på et mildere vis, skape nødvendige kiler inn til dagens lys.

Ladet med sorg

Vekslingen mellom lys og mørke løper over sidene, som inneholder minnebrokker, konkrete hendelser, stemningsbilder eller små naturbeskrivelser. Det er livet som skildres, med alle dets prøvelser, først og fremst livet til Merethe og samboeren Mats, men også glimt av deres foreldres brokete livsløp skrives frem. Felles for familiemedlemmene, som alle er kreative og kunstneriske sjeler, er vanskeligheten med å leve sine liv sammen med andre. Ensomhet, utenforhet, nedstemthet er merkelapper flere kan dele.

Romanen blir en samling tilbakeskuende stubber - kronologien er det så som så med.

De treffer hardt, de korssting-konkrete beskrivelsene av hjelpeløshet og livslede. Sansningene av naturen, den nærmest taktile registreringen av søle, sne, støv og skimrende tåke legger et svart-hvitt-filter på fargene. De både demper det vonde og holder det vedlike.

Hvorfor selvbiografisk?

Nordisk Råds Litteraturpris til Merethe Lindstrøm Merethe Lindstrøm

Merethe Lindstrøm fikk Nordisk råds litteraturpris i 2012 for romanen 'Dager i stillhetens historie'.

Foto: Ómar Óskarsson / Scanpix

Merethe Lindstrøm skriver «du» og «jeg», hun skriver «vi», men like ofte omtaler hun seg selv som «hun» og Mats som «han». Hun ser egen misære som en følge av "fedrenes synder", og lurer på hvilke åk hun selv legger på sine barn.

Les anmeldelsen av "Dager i stillhetens historie"

Det er ikke ende på hvor mange forfattere som skriver selvbiografisk for tiden. Hva tilfører det denne romanen at den så tydelig handler om forfatterens eget liv? Er resultatet verdt det, for teksten og for forfatteren selv, når hun beskriver sine nærmestes psykiske lidelser, med diagnoser, piller og dødslengsel? Man får tro at romanen ikke er skrevet i et vakuum, men at de involverte, de som er i live, har gitt en form for samtykke.

Så er jo også dette en roman. Om boken bygger på biografiske fakta, er den likevel diktning. Ordene er valgt ett for ett, her er lagt til og trukket fra. Og det serveres tanker formulert som vel aldri ble tenkt av de angjeldende dengang da, men som blir sanne gjennom fiksjonen.

Gjør nærheten til følelsene Lindstrøm skildrer beskrivelsene av dem mer presise? Når hun noe sannere her enn i de tidligere bøkene sine? Det smerter å lese om angsten for at den du elsker ikke skal komme hjem igjen, men gjøre alvor av ønsket om å forsvinne, denne gangen. Det er ubehagelig å lese om fattigdommen, som fører til at de unge foreldrene må selge møblene og etterhvert også barnas leker, for å ha nok penger til mat.

For min del blir det likevel irrelevant om Merethe bruker sitt eget navn og sin families historie. Forfatteren Merethe Lindstrøm har gjennom bok etter bok nettopp øst av sin egen livserfaring. Redsel, uro, stillhet og stengsler - alt har hun omskapt til litteratur, mesterlig i noveller, fint også i romanene. Jeg tror kanskje at noen av gjentakelsene som dette arkivet også inneholder, ville kunne fått en strammere form om innholdet ikke var så personlig.

På vei mot «Öppna landskap»

«Fra vinterarkivene» er likevel en rorman som kan leses flere ganger, uavhengig om man vet noe om forfatterens liv eller ei. Det er en bok som vokser fordi den gir innblikk i mange liv, liv vi som lesere kan dikte videre på. Romanen setter dessuten i gang et minnearbeid i leserne selv, om våre egne liv; dét er en fin egenskap ved god selvbiografisk litteratur.

Humor finner jeg ikke mye av i Merethe Lindstrøms bøker, ei heller her. Men lyspunkter da? Ja, en nærmest uforklarlig lykke kan strømme frem, midt i sorgen, for også gleden finnes. Åpenheten Lindstrøm søker - åpen er et adjektiv hun bruker igjen og igjen - viser seg i dette lille avsnittet, mot slutten av romanen, en setning som gir en slags trøst, tross alt:

Våren; at man kan gå videre, bare fortsette å gå, det er ikke stengt lenger, veiene åpnes ut, det er enkelt, jeg er glad, for at du er her, alt fremdeles er her, at det er og fortsetter.

Merethe Lindstrøm / Fra vinterarkivene (s 216)

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)