Fortielsens ubrukelighet

Merethe Lindstrøms nye roman "Dager i stillhetens historie" er en usedvanlig fin beretning om viktige ting; tingvi ikke kan tie om, skal det gå oss vel i livet.

Dager i stillhetens historie - Merethe Lindstrøm

Et aldrende par, en lege, en lektor. De har hatt et godt liv sammen i det rommelige huset et sted i Bergen. Døtrene er voksne. Det er kvinnen, lektoren, som forteller, og mannen som begynner å forfalle – han er da også ti år eldre enn henne; et sted på bortsiden av 80. Han sier stadig mindre, blir etter hvert helt taus. Og fjern. Men er det utelukkende demens som lukker ham inne?

Taushet som utvei

De to har hver sin store hendelse i livet de ikke snakker om; ikke engang med døtrene. For ham dreier det seg om hele grunnlaget for hans eksistens, det absolutt skjellsettende, noe som, dersom det ble snakket om, ville endret døtrenes selverkjennelse radikalt. Men; hun ville ikke dra barna inn i det mørke alvoret. Sin egen hemmelighet er hun ferdig med, tror hun, og vil tie om den også.

Episodisk og knapt fortalt

Merethe Lindstrøms fortelling i ”Dager i stillhetens historie” strekker seg over et langt tidsrom – fra den andre verdenskrigen til den stillestånde hverdagen i bokens nåtid. I vekslingene mellom ulike livsfaser og de øyeblikkene som avgjorde utvikling og fremtid er nærværet av novelleforfatteren Lindstrøms tydelig. Mest i et sterkt nærvær i den nåtid som til enhver tid gjelder; i en skrivemåte som på samme tid er episodisk, knapp og helhetlig. Resultatet er en tekst som virker luftig og gjennomskinnelig, til tross for det underliggende nesten-mysteriet som leseren ledes mot løsningen av: Årsaken til at de måtte la den baltiske hushjelpen Marija gå. Det kan de heller ikke snakke med andre om – en konsekvens av all annen fortielse.

Alder og forfall

”Dager i taushetens historie” er den andre boken jeg leser denne høsten som med styrke beveger seg inn i aldersforfallet og demensens virkelighet. Den første var Cathrine Knudsens ”Jeg kunne vært et menneske”. Lindstrøms tilnærming skjer via det nære medmenneskets opplevelse og etter hvert; en våknende skyldfølelse, en ikke-utsagt erkjennelse av at fortielsen ikke førte frem.

To innvendinger

Om jeg skal ha innvendinger til denne romanen, så er de to og henger sammen: Betoningen av det underliggende mysteriet kunne med fordel ha vært dempet, det hadde gitt enda mer rom for romanens stillfarne særpreg. Den andre innvendingen følger av den første og går på avslutningen som nesten blir teknisk der alt går opp, elegant nok, men det skurrer.

Klokt og vakkert

Når det er sagt; Merethe Lindstrøms bok er usedvanlig velskrevet, den er klok og vakker i tilnærmingen til fortielsens problem og aldringens uomgjengelighet.

Kulturstrøm

  • Lucinda Riley død

    Bestselgerforfatteren Lucinda Riley døde tidlig fredag morgen. Hun ble 55 år gammel, skriver VG.

    Lucinda Riley døde etter en fire år lang kamp mot kreft.

    Den irske forfatteren opplevde enorm suksess med serien «De syv søstre».

    Forrige måned var det ti år siden Rileys første bok på norsk, «Orkideens hemmelighet», kom ut. Siden har hun solgt 1,6 millioner bøker her til lands. Hun er dermed den oversatte forfatteren som har solgt mest i Norge det siste tiåret.

    Den syvende «Syv søstre»-boken kom ut 14. mai i år. Da ble hele førsteopplaget på 81.000 bøker av «Den savnede søsteren» revet bort fra hyllene. Etter kun få dager i salg ble et nytt opplag på 15.000 bøker trykket.

    Rileys norske forlag, Cappelen Damm snakket nylig med henne om den åtten boken, som hun nå skulle skrive ferdig. Hva som skjer med denne nå, er uvisst.

    Rileys bøker er oversatt til over 30 språk, og har solgt 13 millioner eksemplarer på verdensbasis.

    Lucinda Riley etterlater seg ektemann og fire barn.

    Lucinda Riley er Cappelen Damms stjerne og av de mestselgende forfatterne i Norge.
    Foto: Terje Bendiksby / NTB kultur