Mest gøy for de voksne

Tanken bak Alice i Vidunderland ved Nationaltheatret er riktig og god. Men forestillingen bør definere målgruppen tydeligere for faktisk å kunne bli vidunderlig.

Alice i Vidunderland på Nationaltheatret scene

ALICE I VIDUNDERLAND: Kostymene er herlige, og karakterene godt spilt av et strålende Nationaltheater-ensemble.

Foto: Øyvind Eide / Nationalteatret

Lewis Carrolls bok «Alice i Eventyrland» fra 1865 er en klassiker. Fortellingen om Alices møte med en absurd og annerledes verden er svært åpen for tolkning.

Både fordi den er fantasirik og tullete nonsens-litteratur full av ordspill og omskrivninger fra forfatterens samtid, og fordi den er blant de aller første barnebøkene som ikke er skrevet med en klar moral eller retningslinjer for hvordan barn bør leve for å bli gode voksne.

Alice fjortis

Til å iscenesette dette har Nationaltheatret har engasjert Mads Bones og Kyrre Havdal, superduoen fra Trøndelag teater som har vært medvirkende i suksesser som «Juleevangeliet – the Smash Hit Musical» og Trøndelag teaters egen versjon av «Nøtteknekkeren». Nå får de boltre seg på Nationaltheatrets hovedscene.

I boken sitter Alice ved elvebredden sammen med søsteren sin. Der sovner hun, og i drømmen løper den hvite kaninen forbi. Alice følger etter ned i kaninhullet, og resten er historie.

Ved Nationaltheatret har Alice (Kjersti Tveterås) fått tannregulering og blitt fjortis med alt det medfører av ubalanse i kropp og sinn.

Alice i Vidunderland

FJORTIS: Alice er fjortis med regulering i Nationaltheatrets nye forestilling.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Forestillingen starter på konfirmasjonsdagen hennes, det er kleine sanger på rosa ark og en pappa som holder en keitete tale til konfirmanten.

Det er da den hvite kaninen (Herman Bernhoft) dukker opp som en myk og reddende engel. Alice følger etter til Vidunderland.

Prøver på for mye

Forestillingen vil være morsom, rar og underholdende for alle på en gang. Det byr på utfordringer denne gangen. Kanskje har teamet bak prøvd for hardt og glemt noe viktig på veien.

For dette er ikke en forestilling som passer spesielt godt for barn under skolealder. Mye av tematikken går over hodet på dem. Åtte-ni-åringer kan ha stor glede både av det kleine konfirmasjonsselskapet og alle referansene Vidunderland har til den virkelige verden.

Men når forestillingen henter opp Sabeltann- og Donald Duck-morsomheter, prøver de å tilfredsstille en yngre målgruppe enn de egentlig bør.

Alice-fortellingen er i utgangspunktet komplisert og fri på samme tid – alt det absurde i Carrolls bok gjør den åpen. Da må man velge. Og når rammefortellingen er fjortenåring, konfirmasjon og savnet etter en mor som er død (det er Alices store og ubearbeidede sorg), så kan ikke forestillingen nå sitt fulle potensial om man skal gjøre alle til lags.

Kanskje kunne bakmennene tenkt mer på å få åtteåringen til å le enn på at de voksne skal få trangen til gapskratt stilt.

For materialet de har laget, innbyr til en forestilling som nettopp kan nå mellomtrinnet med et brak. Ikke mange familieforestillinger gjør det.

Herlige karakterer

Da trenger de også en gjennomgang av språket som brukes i forestillingen. Kompliserte ord, flust av voksenreferanser både i sangtekster og replikker er unødvendig i en familieforestilling, i hvert fall om man vil lage teater som primært skal nå barna.

Kostymene er herlige, og karakterene godt spilt av et strålende Nationaltheater-ensemble.

Både mus, hattemakere og harefrøkner er superfine skapninger i Vidunderland. Den hvite kaninen er kanskje den som får utnyttet tempo, mimikk og allsidighet best.

Forunderlig er det likevel at en del av sangene til tider synges urent i ensemblet.

Historien om Alice har denne gangen blitt en fortelling om tapserfaring og om å forsone seg med vendingene livet tar.

Den har fått en mer klassisk oppbygning enn boka, litt som et eventyr, der Alice har tre sentrale hjelpere (kanin, katt og mus) som får henne gjennom prøvelser og sorg og hjelper henne styrket ut på den andre siden.

Men forestillingen lar ikke publikum knytte gode nok relasjoner til de ulike karakterene før prøvelsene setter inn.

Bedre tilskrudd og mer målgrupperettet kunne dette kanskje blitt en vidunderlig opplevelse.

Kulturstrøm

  • Swift får fremføre låtene likevel

    Taylor Swift har fått godkjennelse, fra dem som eier rettighetene til hennes tidligere album, til å framføre sangene på American Music Awards likevel. Swift skal kåres til tiårets artist under showet søndag, og før helgen skrev hun på sin twitterkonto at hun hun ikke får lov til å fremføre sine gamle hitlåter fordi det er å regne som nyinnspilling. Nå viser det seg at selskapet ikke har rett til å hindre Swift fra å opptre med sangene live (NTB).

    Laster Twitter-innhold
  • Åpner utstilling viet faren

    Teaterregissør Stein Winge åpner til helgen en utstilling viet kunstnerfaren Sigurd Winge og hans elev Jan Baker på Soli Brug galleri i Østfold. Winge var kjent som en banebrytende og toneangivende grafiker og viktig monumentalkunstner, ifølge galleriets pressemelding.

    Soli Brug, Østfold
    Foto: Rainer Prang / NRK